Tradisjon og brudd

Christian Skredsvig (1854- 1924) var en viktig figur i norsk kunsthistorie på slutten av 1800-tallet, med sterke bånd til både nasjonalromantikken og realismen. Han hadde sin studietid ved Kunstakademiet i København fra 1870 til 1874, og deretter ved akademiet i München i årene 1875-78. I München kom han i kontakt med den norske kunstnerkretsen, som inspirerte ham til en mer naturalistisk tilnærming i maleriet. Etter opphold i Paris, fant han inspirasjon i det franske friluftsmaleriet, noe som ble avgjørende for hans videre utvikling.

Fra Paris til Eggedal

Skredsvig fikk sitt store gjennombrudd med maleriet Bondegård i Venoix (1881) som ble premiert med gullmedalje av Salongen i Paris. Dette var første gang en norsk kunstner mottok en slik utmerkelse, og det plasserte Skredsvig i en eksklusiv krets av internasjonalt anerkjente malere. Likevel forble han svært knyttet til den samtidige norske kunstnergenerasjon, med navn som Erik Werenskiold, Gerhard Munthe og Theodor Kittelsen. Skredsvig var også en del av kretsen rundt Fleskum-malerne i 1886, hvor han sammen med malere som Harriet Backer, Kitty Kielland og Eilif Peterssen bidro til en fornyelse av norsk landskapsmaleri.

I 1894 flyttet Skredsvig til gården Hagan i Eggedal, hvor han skulle tilbringe resten av livet. Her fant han inspirasjon i det lokale landskapet og folkelivet, og mange av hans mest kjente verk er malt i og rundt Eggedal. Men Skredsvigs tilknytning til Eggedal handlet ikke bare om malerisk inspirasjon, men også om en dypere forståelse for bygdelivet. Han ble en viktig kulturformidler og bidro til å synliggjøre den norske bondetradisjonen i kunsten, hvor han forente realismen med romantikken. Skredsvigs kunstnerskap reflekterer overgangen fra en akademisk tradisjon til en mer personlig og stemningsorientert naturskildring. I Eggedal videreføres fortsatt hans arv gjennom kunstnerhjemmet Hagan og tilhørende galleri.

Skredsvigs posisjon i norsk kunsthistorie har ofte vært redusert til hans skildringer av det norske landskapet. Men faktum er at han var en del av den internasjonale kunstscenen og malte motiver som skildret urbane miljøer fra utlandet. Hans tilnærming til gjentagelse av motiver vitner om en modernitet, hvor den individuelle kunstneriske stemmen stadig ble viktigere. Hans memoarer Dager og netter blant kunstnere(1908) gir også verdifulle innblikk i kunstnerlivet i denne perioden.

Djupsjøen

Djupsjøen i Eggedal hadde en spesiell betydning for Skredsvig og hans kunstnerskap. Innsjøen ligger i nærheten av hans hjem Hagan, og er et gjentagende motiv i hans kunstproduksjon. Med sin evne til å fange den særegne stemningen i landskapet, ble det rolige vannet omkranset av skog og fjell, et yndet motiv til Skredsvig å fordype seg i.

Skredsvigs forhold til Djupsjøen som motivkrets, er et godt eksempel på hvordan moderne kunstnere ofte vender tilbake til spesifikke landskap og scener for å utforske ulike stemninger, teknikker og perspektiver. Gjentakelsen av motivet er ikke en reproduksjon, men snarere en kontinuerlig dialog med motivet og med kunstnerens egen utvikling. Skredsvig malte Djupsjøen i flere versjoner, hvor han utforsket ulike lysforhold og stemninger. Dette speiler en tendens blant kunstnere på slutten av på 1800-tallet, der gjentakelse av motiver ikke var uvanlig. Store navn som Claude Monet og Peder Balke gjorde det samme, ofte for å undersøke hvordan naturen endrer seg over tid, og hvordan atmosfæriske forhold påvirker uttrykket i et bilde. Det var vanlig blant modernistiske malere å gjenta og variere egne motiver som en kunstnerisk strategi for å utforske formale og konseptuelle aspekter ved et motiv, snarere enn en ren reproduksjon. Selv om Skredsvig ikke var modernist i streng forstand, kan hans gjentatte behandling av Djupsjøen sees i lys av denne praksisen. Slik sett kan Skredsvigs metode tolkes som en parallell til modernistenes utforskning av motivets potensial over tid.

Hos Skredsvig har ulike versjoner av Djupsjøen sitt eget særpreg. Noen er preget av et varmt, gyllent lys, der solen speiler seg i det rolige vannet, mens andre har et kjøligere, mer dempet uttrykk med kjølige toner og disig lys. I disse variasjonene ser vi en kunstner som ikke bare skildrer naturen, men som utforsker det følelsesmessige og symbolske potensiale i hvert uttrykk. Gjennom variasjoner blir Djupsjøen mer enn bare et konkret sted, men også et landskap hvor naturens tidløshet møter kunstnerens subjektive blikk. Gjentakelsen av motivet kan tolkes som et forsøk på å fange noe udefinerbart, noe som forandrer seg med både naturens skiftninger og kunstnerens egen utvikling.

Les mer om modernitet og Christian Skredsvigs i utstillingskatalogen

Mot det moderne (2025), Hennie Onstad Kunstsenter