Flaten og fargens kraft

Maleren og kunstpedagogen Roar Wold (1926- 2001) er kjent for sine abstraherte landskapsmotiver og utforskningen av fargeflater og lys. Wold er en sentral skikkelse i norsk etterkrigskunst, og hans malerier balanserer mellom et naturalistisk utgangspunkt og en stadig sterkere vektlegging av det koloristiske og det konstruktive i bildet. Gjennom det abstrakte maleriet, utforsker han fargens og formens muligheter. Hans arbeider er ofte transfigurasjoner av landskap, hvor fargene og komposisjonene formidler naturens essens på en ikke-representativ måte. I hans tidlige arbeider ser vi en tydelig forankring i det figurative, men også en interesse for flaten og komposisjonens rytme, noe som skulle prege hans videre utvikling.

Fra 1950-årene beveger Wold seg gradvis fra det figurative og mot en mer abstrahert billedform, hvor han tar i bruk rene fargeflater og forenklede komposisjoner inspirert av både nordiske kolorister og internasjonale modernister. Hans landskapsmalerier fra denne perioden er preget av en forenklet, nesten geometrisk organisering av flater, hvor han med raffinerte fargeklanger skaper en romlig opplevelse. Lys er en sentral tematikk i hans malerier, men ikke som en illusjonistisk effekt, heller som en egenskap ved selve fargen. Dette gir hans kunst en lyrisk og poetisk kvalitet, særlig i måten han gjengir lysvirkninger i sine kyst- og fjell-landskap.

Trondheim som kunstnerisk sentrum
Parallelt med sin kunstneriske karriere hadde Wold en viktig rolle som professor ved Kunstakademiet i Trondheim (NTNU), hvor han var ansatt fra 1961. Hans pedagogiske arbeid bidro til å forme en ny generasjon av norske kunstnere, og hans vektlegging på komposisjon, farge og rom, var sentrale elementer i hans undervisning. Wolds betydning for norsk kunst ligger derfor ikke bare i hans egne malerier, men også i hans innflytelse som formidler av modernistiske prinsipper i norsk kunstutdanning.

I perioden 1961-80 var han en del av kunstnergruppen Gruppe 5, et nettverk av Trondheimsbaserte kunstnere som fremmet det nonfigurative maleriet. Blant disse var Håkon Bleken, Lars Tiller, Halvdan Ljøsne og Ramon Isern. Gruppe 5 hadde sin første utstilling i Trondheims Kunstforening i mai 1961. Her deltok Wold med ni katalognummer, hvorav Rødt strandbilde står oppført som katalognummer fem. I dag har maleriet tittelen Rød jord 1961.

Gruppe 5 bidro til å skape et kunstnerisk sentrum utenfor Oslo. Tilhørigheten kom til syne i Wolds motiver av det trønderske landskapets horisontale linjer, tolket i et transnasjonalt formspråk. Komposisjonene kunne fremstå som strenge, men tykke lag av maling gir assosiasjoner til landskapets struktur og det organiske. Effekten ble oppnådd ved at han tilsatte knust steinmasse i malingen.

I Wolds senere produksjon blir komposisjonene mer åpne og fargene mer subtile, samtidig som landskapsreferansene fortsatt er til stede. Selv om Wold aldri ble en ren abstrakt maler, var hans kunst i stadig dialog med det modernistiske formspråket. Hans arbeid står igjen som en bro mellom en figurativ og en mer formal tilnærming til maleriet. Hans malerier er en hyllest til fargens og lysets muligheter, og hans kunstneriske produksjon har fortsatt en sterk visuell og estetisk resonans i dag.

Rød jord 1961

Roar Wolds maleri Rød jord 1961 markerer et viktig stadie i hans kunstneriske utvikling og i den modernistiske bevegelsen i Norge. Maleriet representerer en fase der Wold utforsker forholdet mellom abstraksjon og den materielle virkeligheten i naturen.

I Rød jord 1961 ser vi Wolds karakteristiske søken etter en balanse mellom form og farge. Maleriet er preget av en intens rødfarge som ikke bare fungerer som en visuell dominerende faktor, men også som en symbolsk referanse til jordens vitalitet. Wolds tilnærming til abstraksjon innebærer at landskapet ikke fremstilles i sin konkrete form, men heller som en total opplevelse av lys, farge og tekstur, der den røde tonen inviterer til refleksjon over naturens underliggende energi.

1960-årene var en tid da norsk kunst var i en overgangsfase og hvor tradisjonelle landskapsmotiver ble nytolket gjennom modernistiske prinsipper. Wold var en av de kunstnerne som bidro til å forene den norske naturreferansen med en moderne, abstrakt visuell uttrykksform. Med Rød jord 1961 demonstrerer han sin evne til å omforme det konkrete landskapet til en universell visuell opplevelse, hvor fargen fungerer både som et estetisk virkemiddel og et symbol på naturens essens.

I dette verket kombinerer Wold en dyp, nesten meditativ rødfarge med kontraster i hvit, sort og grå, som antyder jordens kompleksitet. Komposisjonen er nøye avbalansert: de flate, store fargefeltene veksler med mer detaljerte partier med tykke malingsstrøk, noe som skaper en dynamikk og en romlig dybde på tross av den tilnærmede abstraksjonen. Denne behandlingen av farge og form viser hvordan Wold benytter maleriet til å oversette den sanselige opplevelsen av naturen til et abstrakt formspråk. Tittelen understreker forbindelsen mellom maleriets farge og den materielle virkeligheten i naturen. Maleriet kan tolkes som et bilde på den rike, livgivende jorden som bærer spor av både livets opphav og tidens uunngåelighet. Maleriet inviterer betrakteren til å reflektere over hvordan naturens elementer kan oversettes til en abstrakt, men likevel dypt forankret visuell opplevelse.