Bortenfor motivet

Maleriet fra 1971 består av to blå fargeplan, et i maleriets øvre sjikt og et i det nedre. Disse to skilles av et lyst felt som bryter mellom, og bukter seg ned langs nedre høyre felt av motivet. Komposisjonen oppleves mer streng i det øvre planet, fordi den blå fargen dekker lerretet fra ytterkant til ytterkant og avsluttes i en horisontal linje. Det nedre blå feltet, har en organisk form som bukter seg fra det venstre til det høyre nedre hjørnet. Her har malingsstrøkene en større energi og bærer preg av den fysiske prosessen og bevegelsen av å male. På mange måter er dette den største signaturen i Sitters kunstnerskap. Det er nesten umulig å se hennes motiver uten å forestille seg den fysiske bevegelsen kunstneren gjør med penselen. Malingsstrøkene er spor etter en fysisk koreografi, og blir et avtrykk av den flyktige akten.

Homage à Sohlberg 1971 gir oss en pekepinn mot Harald Sohlbergs lyriske naturmotiver, og kanskje i dette tilfellet til hans vinterlandskap fra Rondane eller ulike kystlandskap fra Kjerringvik i Larvik. Tittelen bygger bro mellom den figurative kunsten vi kjenner fra Sohlberg og til Sitters abstrakte formspråk. På mange måter minner Sitter oss på at avstanden mellom disse er mindre enn hva vi først antar. Det figurative maleriet har andre kvaliteter og begrensinger enn det abstrakte, men de har begge til felles opplevelsen som de fremkaller hos betrakteren. I så måte dyrker både Sohlberg og Sitters motiver noe bortenfor det formale, et “je ne sais quoi”. Sohlbergs motiver har fortjent sin plass hos mange kunstelskere for hans evne til å fange noe udefinert og åndelig, selv i de mest hverdagslige motiv av snøkledde gater, brygger og fjellandskap. Og det er nemlig dette som forener Sitter og Sohlberg så vakkert; evnen til å forholde seg til den fysiske verden som inngang til noe større: en følelse eller stemning.