Et lunt blikk på livet

En av de største feilene man gjør i møte med norske modernistiske malere, og særlig de som studerte under Axel Revold, er å kun se fargen i maleriet. Misforstå meg rett, fargebruken til den kretsen rundt Revold er et fyrverkeri som står i stor kontrast til den norske første- og annengenerasjonen malere som fikk sin lære ved akademiene i Düsseldorf og München. Men denne ensidige fortolkningen av fargens effekt, gir inntrykket av at kunstnerne tilsynelatende ikke forholdt seg til motivets iboende fortelling. Selv om modernistene i større grad ønsket å fjerne seg fra den litterære koblingen mellom fortelling og bilde, ligger det mye informasjon i hvilke motiv kunstnere benytter seg for å formidle fargene.

Et slikt tilfelle er Erling Engers (1899-1990) motiver fra barndommens landskap i Enebakk, med gårdsgutter og stødige figurer som både har et snev av tristesse og humor på samme tid. Selv mente han at det var Revold som hadde lært ham mest, under de to årene Enger fulgte hans undervisning. Når Enger stiller ut med sine medelever på Kunstnerforbundet våren 1933, er det derimot ikke Revolds fargeklang som kjennetegner hans verk, men heller en enkel modellering av landskap i en hissig fargepallett. Muligens hadde den tyske ekspresjonisme utstillingen på Kunstnernes Hus i 1932 satt kreativiteten i sving, med brå penselføring, urolig komposisjon og energiske fargekontraster.

Pulverteknikk

Det var ikke bare den tyske ekspresjonismen som påvirket Enger, men også en utforskning av ulike teknikker og materialer som maleri medium. Enger eksperimenterte også med pulverteknikken som han ble kjent med gjennom Rolf Nesch. Teknikken går ut på å drysse tørt fargepigment direkte på bindemiddel påført lerret. Resultatet er en tørr overflate, med en porøs struktur og ujevn overflate. Teknikken gir en helt annen opplevelse av fargen, og i Engers tilfelle en mer dempet koloritt, slik som i Gårdstun, Enebakk 1935. Til tross for en teknikk som gir et mer oppløst inntrykk, uten definisjonen som den fete oljemalingen gir, har Enger valgt et motiv som er forankret i hans nære omgivelser og opphav. Det er interessant hvordan han holder seg til et fast program av motiver, men allikevel utforsker de maleriske og tekniske mulighetene som ligger i hans egen samtid.

«Enger-karene»

Fra 1940 årene ser det ut som Enger lander mer i den formen vi i dag forbinder ham med. Debuten som en ferdigstøpt kunstner skjer i 1942 på Galleri Per med en motivkrets som viser underfundighet, kunstnerisk entusiasme og nærhet til naturen. Engers motiv må ha vært en balsam for sjelen i de dystre okkupasjonsårene, med sine variasjoner av mannlige figurer på grensen til type-karakteristikk, tittende rett på oss som betraktere og på vei ut av billedflaten. Selv med et slikt teatralsk virkemiddel, oppleves bildene troverdig og organisk, som en lun og opplevd situasjon fra livet til «folk flest».

Mange av Engers motiver er hentet fra hjembygden, gårdstunet, slekten og den nære familien. Det er hverdag og arbeid, idyll og familie, satt opp mot noe ubehagelig der ute som ikke kan annet enn fornemmes. Dette grepet gjør Engers motiv så sterkt menneskelige, og sees i lys av andre samtidige kunstnere som også forholder seg til hverdagslivets opp- og nedturer med en dose sunn pragmatikk og ærlighet.

Etter en tur til Middelhavslandene i 1947, utforsker Enger en periode et mer fragmentert billedspråk av former og klare farger. Motivene tangerer mot hån eller opprør, muligens som en protest. Forankringen i virkeligheten i disse motivene er borte, og de kan oppleves som drømmende og kaleidoskopiske fortolkninger av ulike øyeblikk. Samme år returnerer han til sin kjente form med maleriet Skoggangsmann 1947, hvor Enger atter er tilbake i det åpne grønne landskapet hvor vi kjenner ham best.

Engers forkjærlighet til samspillet mellom landskapet, mennesket og fortellingen, møtes igjen i dette motivet. Hans forståelse av samspillet mellom mennesker og natur kan i dag sees i et økokritisk perspektiv; Enger tydeliggjør i mange av sine malerier, og særlig Skoggangsmann 1947, det uløselige båndet mellom naturen og mennesket. Med tittelen forsterker han motivets fortellende kraft, som referer til en person som kjenner skogen og dyrelivet som sin egen lomme. Denne Enger-karen er et menneske som kjenner til naturens kraft og dyrerikets hemmeligheter, og som ferdes og bruker den deretter, ydmykt vitende om sin avhengighet til den.

Visste du at..

I norrøn tid var en skoggangsmann en som hadde blitt vendt ryggen til av samfunnet, og levde utenfor det etablerte samfunnets normer. Senere blir uttrykket brukt på de som av fri vilje hadde valgt et liv tett på naturen og dyrelivet, med en dyp forståelse og kjennskap til denne.

Les mer om Erling Enger i utstillingskatalogen til Kunstnerforbundets utstilling:

Erling Enger. Maleri- akvarell- tegning, 1984