Utsmykning av Nordens Kjemiske Farvefabrikk

I 1951 dekorere kunstnerne Ludvig Eikaas, Gudrun Kongelf og Gunnar S. Gundersen trappehallen i Nordens Kjemiske Farvefabrikk (Den Kjemiske Fabrikk Norden A/S) på Bryn i Oslo. Utsmykningen var den første monumentale non-figurative utsmykningen i Norge. Utsmykningen var startskuddet for en rekke utsmykninger som ble bestilt og utført i anledning feiringen av Oslo bys 900-års jubileum. Utover 1950-årene økte det non-figurative maleriet i popularitet, samtidig som det skapte debatt om kunstens rolle og oppdrag. Etterkrigsårene var preget av gjenreisning og nybygg, noe som økte behovet for offentlige kunstoppdrag.

I trappehallen i Nordens Kjemiske fikk Gundersen, Kongelf og Eikaas tildelt hver sitt felt på veggen. Utsmykningen bar preg av den enkeltes kunstners egenart, samtidig som de delte etterkrigsårenes modernistiske uttrykk. Gundersen skiller seg noe fra Kongelf og Eikaas, med sine geometriske former som han lar sveve fritt i bildeflaten. Komposisjonens «bevegelse», kontrolleres av kraftige linjer som går både diagonalt og vertikalt.

Utsmykningen skapte en del debatt både i kunstmiljøet og hos det øvrige publikum. Mange mente at denne typen motiv kun fungerte som dekor, og at den kunstneriske verdien var deretter. Utsmykningen i Nordens Kjemiske Farvefabrikk ble etter hvert sterkt skadet og lot seg ikke restaurere. Dessverre ble den overmalt under oppussing av bygningen, og kunstnernes forarbeider er derfor det eneste vi har igjen av den første non-figurative arven.

Gudrun Kongelf (1909–1987) var en norsk billedkunstner og grafiker, anerkjent som en pioner innen nonfigurativ kunst i Norge. Hun var blant de første i landet som arbeidet konsekvent med abstrakte og geometriske former, og hennes verk kjennetegnes av en balanse mellom ekspressive farger og stramme komposisjoner. Kongelfs kunstneriske uttrykk utviklet seg fra dynamiske, geometriske komposisjoner til mykere former med organiske kurver og eggformede elementer. Kongelf utførte flere utsmykningsoppdrag i offentlige rom, blant annet for sykehus og skoler, der hun kombinerte kunstnerisk uttrykk med stedstilpasning og funksjon.

Kongelf var aktiv i kunstmiljøet i Trondheim og hadde en sentral rolle i utviklingen av offentlig kunst i Midt-Norge. Gjennom sin praksis bidro hun til å gjøre kunst tilgjengelig for et bredere publikum, og hun ble anerkjent for sin evne til å integrere kunst i arkitektur og dagligliv. Hennes viktigste offentlige utsmykninger er Norden Kjemiske Farvefabrikk, Oslo (1951) og Kunstnerforbundets fasade, Oslo (1950).

Gunnar S. Gundersen (1921-1983) viste tidlig interesse for tegning og maleri. Han utdannet seg ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Statens Kunstakademi i Oslo. I 1947 debuterte han på Høstutstillingen med både maleri og grafikk, og i 1950 hadde han sin første separatutstilling i Kunstnerforbundet. Gundersen var en del av kunstnergruppen "Dødsgjengen", sammen med blant andre Ludvig Eikaas og Odd Tandberg, som var kjent for sin eksperimentelle tilnærming til kunst.

Gundersen utviklet en distinkt stil preget av geometriske former, skarpe konturer og raffinerte fargekontraster. Han var særlig kjent for sin bruk av «hard edge»-teknikk, hvor han benyttet sjablonger for å skape nesten tredimensjonale effekter i sine komposisjoner. Hans arbeider viser en dyp forståelse for persepsjonspsykologi og en evne til å skape dynamikk gjennom enkle, men presise form- og fargevalg.

Gundersen underviste ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Norges Tekniske Høgskole i Trondheim, hvor han formidlet sin kunnskap om form, farge og persepsjon til nye generasjoner av kunstnere. Han bidro til en rekke betydningsfulle offentlige utsmykninger, ofte i samarbeid med andre kunstnere og arkitekter. Blant hans mest kjente prosjekter er:

Den Kjemiske Fabrikk Norden, Oslo (1951) – Sammen med Gudrun Kongelf og Ludvig Eikaas utførte han en av Norges første store nonfigurative utsmykninger.

Kunstnerforbundets fasade, Oslo (1950) – Et samarbeid med Ludvig Eikaas og Gudrun Kongelf som vant konkurransen om fasadeutsmykningen

Høyenhall skole, Oslo (1969) – En monumental dekorasjon som demonstrerer hans evne til å innlemme kunst i arkitektoniske strukturer

Kirkelandet kirke, Kristiansund – En omfattende glassutsmykning hvor han benyttet farget rektangulært glass for å skape en dynamisk og rytmisk effekt i kirkerommet.

Offentlige utsmykninger

Historisk har det eksistert et nært samarbeid mellom arkitekter og billedkunstnere i utformingen av offentlige bygninger. Etter hvert som arkitektene i større grad tok ansvar for bygningers estetiske uttrykk, ble kunstnernes rolle i utsmykningen redusert. Mange kunstnere ble dermed oppfattet som overflødige, og en del arkitekter mente at kunstnerisk utsmykning var unødvendig eller uforståelig. I dag er det en større annerkjennelse av at arkitektur og kunst kan berike hverandre gjensidig.

Offentlige utsmykninger kan i hovedsak deles inn i fire kategorier:

Prestisjeutsmykninger:
Dette er utsmykninger initiert av kommuner eller større institusjoner som ønsker å markere sin identitet og kulturelle betydning. Det er vanlig å benytte kunstnere med lokal tilknytning, for å styrke stedets identitet.

Nasjonalmonumenter:
Denne kategorien omfatter minnesmerker, krigs- og fredsmonumenter samt kunstverk til ære for nasjonalt betydningsfulle personer og hendelser. Slike utsmykninger er ofte knyttet til nasjonal stolthet og kulturell historie.

Manifestutsmykninger:
Her er det snakk om utsmykninger der kunstner og arkitekt arbeider ut fra felles ideologiske eller kunstneriske utgangspunkt. Dette er ofte preget av tett samarbeid og en helhetlig visjon, slik som med Bauhaus-bevegelsen.

Behovsstyrte utsmykninger:
Denne typen utsmykking er funksjonelt begrunnet og har som formål å forbedre menneskers daglige omgivelser, gjennom kunst på sykehus, skoler eller i offentlige rom. Den kunstneriske utformingen skal bidra til et bedre miljø og økt trivsel. Kunst i offentlige rom representerer både en estetisk og samfunnsmessig verdi.