Aage Storstein, De forlovede 1930

I sin andre separatutstilling i Kunstnerforbundet i Oslo i 1930, presenterte Aage Storstein et bredt spekter av verk som vitnet om en kunstner i utvikling. Blant de 33 utstilte arbeidene – som inkluderte portretter, landskapsmalerier og tematiske komposisjoner – utmerket De forlovede 1930 seg som et sentralt og psykologisk ladet motiv.

Verket viser et par, der kvinnen fremstår henført og drømmende, mens mannen er innadvendt og tankefull. Storstein selv beskrev inspirasjonen som en refleksjon over Hans E. Kincks historie om mannen som, mens han kysset sin kjæreste, samtidig telte vinduene i et hus. Fortellingen og motivet til Storstein fanger det paradoksale i menneskelig nærhet og distanse.

De forlovede 1930 ble senere valgt ut til en norsk maleriutstilling som turnerte Europa i 1933, der Storstein stilte sammen med noen av landets mest anerkjente kunstnere, som Jean Heiberg, Axel Revold, Per Krohg og Henrik Sørensen. Den sveitsiske kritikeren dr. Graber trakk paralleller mellom Storstein og Picasso, og roste utstillingen. Likevel ble verket i Berlin stemplet som “entartet” og nektet vist, et tydelig tegn på hvordan kunstens uttrykk kunne provosere og utfordre samtidens idealer. Maleriet ble også vist i det omtalte «redselskabinettet» da Nasjonalgalleriet under ledelse av Søren Onsager i 1942 åpnet utstillingen «Kunst og ukunst», som et ledd i den nazistiske partipropagandaen.

Storsteins kubistiske tendenser, som kom til uttrykk i flere av verkene fra denne perioden, ble møtt med blandede reaksjoner. Særlig eldre kritikere reagerte på det “fortegnede” i hans formspråk, og mange mente at kubismen hadde utspilt sin rolle. Likevel vitner De forlovede 1930 om en kunstner som våget å utforske det psykologiske og det strukturelle i maleriet, og som fant sin egen stemme i møte mellom tradisjon og modernitet.