Mellom fornuften og underbevisstheten

Karen Holtsmark (1907–1998) vokste opp i Ås og Oslo. Allerede som tenåring viste hun interesse for tegning og vev, og som 17-åring begynte hun på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Senere studerte hun ved Statens Kunstakademi under Axel Revold og Alf Rolfsen, og hadde flere viktige studieopphold i Paris.

I en tidlig fase malte Holtsmark motiver inspirert av naturen og livet på landet. På Høstutstillingen 1930, 1932 og 1933 deltok hun med landskaper og figurbilder i en naturalistisk stil, preget av grove penselstrøk og en fargeskala dominert av bruntoner med frodige innslag. Dette urolige og ekspressive uttrykket kan knyttes til inspirasjon fra Henrik Sørensen og et ønske om å forene tradisjonelle motiver med et moderne formspråk.

Surrealismen og det underbevisste

Fra midten av 1930-tallet beveget Holtsmark seg inn i et mer konsist og konstruktivt formspråk, sterkt påvirket av surrealismen. Hun kom i kontakt med den danske surrealisten Vilhelm Bjerke-Petersen, som introduserte henne for André Bretons manifest og Sigmund Freuds psykoanalyse. I Paris fikk hun i 1934 undervisning av Amédée Ozenfant og Georg Jacobsen, som ga Holtsmark en innføring i geometriske og konstruktive prinsipper i kunsten. Etter oppholdet i Paris, deltar Holtsmark på den banebrytende Kubisme = Surrealisme-utstillingen i København i 1935 og Surrealismen i Norden i Sverige i 1937.

I Nature morte 1934 ser vi hvordan Holtsmark benytter seg av disse prinsippene: objektene er redusert til flate og avgrensede geometriske former, som gjennom lagvis overlapping skaper en illusjon av dybde og romlighet. Gjentagelsen av grønne strukturer gir komposisjonen en rytme og balanse. Som motiv utfordrer maleriet betrakterens blikk, ved å kombinere gjenkjennelige elementer fra hverdagen, abstrakte former og fragmenter av fargeflater. Hele komposisjonen oppleves som en meditasjon over objektene og deres forhold til hverandre innad i motivet. Dette er typisk for Holtsmarks malerier fra 1930-årene, som utforsker sammenhengen mellom farger, former og sjelelige egenskaper. Maleprosessen skulle ta utgangspunkt i det underbevisste, som fornuften deretter skulle bedømme.

Hennes hovedverk Mennesket og vilkårene (1935), ble stilt ut på hennes første separatutstilling i Kunstnerforbundet. Verket utløste en heftig debatt om surrealismens plass i norsk kunst. Verket ble innkjøpt av Nasjonalmuseet i 1993 og regnes i dag som et sentralt verk i norsk modernisme

Tilbake til naturen

Etter krigen vendte Holtsmark tilbake til mer naturalistiske motiver. På utstillingen i Kunstnerforbundet i 1947 viste hun bilder preget av en fornyet interesse for den norske naturen. Holtsmarks landskapsmotiver preget utstillingen, med verk som Fra Mysuseter (1942), som formidler opplevelsen av fjell og sjø, vind og vær. I en tid som var preget av krigens traumer ønsket hun å bidra til identitetsbygging og trygghet gjennom motiver som var umiddelbart gjenkjennelige for det norske publikum. På 1950- og 60-tallet ble Holtsmarks uttrykk mer stilisert og summarisk, med malerier av hele fargeflater og en tydeligere formforenkling.

Monumental kunst

I 1958 vant Holtsmark konkurransen om utsmykning av Stortingets sentralhall. Utkastet hennes tilpasset seg byggets funksjon og arkitektur, og tolket naturkreftene sol, regn, hav, fjell og regnbuen, med mennesket som bærer kornet i sentrum. Arbeidet Solens gang ble realisert som vevnad, i samarbeid med Else Halling, og innviet i 1965. Før innvielsen ble teppet vist på Biennale Internationale de la Tapisserie i Lausanne. Verket regnes som et hovedverk i Holtsmarks karriere, og viser hennes evne til å kombinere abstraksjon med symbolske og naturbaserte temaer

Holtsmark var også personlig politisk engasjert. Hun ble medlem av Sosialistisk kulturfront i 1935 og senere Sosialistiske kulturlag, som var nært knyttet til Arbeiderpartiet. Hun brukte kunsten som et redskap for samfunnskritikk, blant annet i verket Alarm (1968), som kritiserte Vietnam krigen. Holtsmark var en aktiv feminist, som var opptatt av kvinners muligheter til å utfolde seg fritt i samfunnet.

Underformidlet kunstnerskap

Holtsmark var en pioner, både som kvinnelig kunstner og som en av de få i Norge som utforsket surrealismen og modernismens mer radikale uttrykk. Hun kombinerte en intellektuell dybde med en intuitiv naturopplevelse, og hennes verk spenner fra ekspressive landskap til geometriske komposisjoner og monumentale tekstiler.

I norsk kunsthistorie blir hun ansett som en kunstner som våget å gå egne veier. Holtsmarks blikk på naturen, mennesket og samfunnet har etterlatt seg et kunstnerisk landskap som fortsatt gjenstår å oppdage og belyse. Med samtidens pågående prosjekt med å revidere norsk kunsthistorie for å fremme kvinnelige kunstnere, er det sannsynlig at Holtsmarks liv og virke i fremtiden vil få økt oppmerksomhet.

Nature morte 1934

Da Karen Holtsmark var i Paris 1934-35, fikk hun en innføring i Georg Jacobsens konstruktive prinsipper. Holtsmark hadde utviklet seg til å bli en fullblods surrealist og var opptatt av underbevissthetens kreative potensiale som billedkunstner. Dette var en ekstrem posisjon i forhold til kunstmiljøet hjemme i Norge. Hennes separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1935 ble behørig slaktet. Aftenpostens kritiker Leif Østby, avslutte sin kritikk med at kunstneren måtte velge mellom surrealismens eller kunstens vei. Han håpet hun valgte det siste!

Holtsmark ville prøve andre veier som kunstner og abstraksjonens muligheter for å organisere billedflaten gjennom rent konstruktive metoder, vakte hennes nysgjerrighet. I dette første konstruktive motiv praktiserte hun disse prinsippene på en rendyrket måte. Sammenlignet med skissen, så er motivet blitt betraktelig klarere med vekt på at de rene, geometriske formene dvs. sirkler, ovaler og en rombeform, får komme klart fram. Samtidig ble fargene mer avklaret gjennom sterke kontrastfarger i sentrum av komposisjonen (svart-hvitt og rødt-grønt). Flaten ellers er mørk og dempet slik at de sentrale form og fargeelementene får spille hovedrollen. Holtsmarks klo merkes også i den detalj som at den rosa fargen «griper inn» i flaskeformen. Et moment som er viktig for bevegelsen i motivet. Er det surrealisten som slår til midt i denne konstruktive komposisjonen?

-Holger Koefoed