FRA KUNSTNERENS ATELIER

Karl Jensen‑Hjell (1862–1888) fikk et kort liv og karriere, og det finnes derfor få detaljer om hans liv. Likevel vitner den bevarte produksjonen på tretten verk om et talent fullt på høyde med de øvrige norske 1880-tallsmalerne.

Jensen-Hjells kunstneriske utdanning begynte ved Tegneskolen og på Knud Bergsliens malerskole rundt 1880. Oppmuntret av Eilif Peterssen, reiste han deretter til München i 1882–83 for å fortsette videre studier. Jensen‑Hjell tilhørte den yngre generasjonen av realister født omkring 1860, sammen med kunstnere som Gustav Wentzel, Kalle Løchen, Fredrik Kolstø, Jørgen Sørensen og Eyolf Soot. Også Edvard Munch var del av dette miljøet. Disse malerne søkte sammen i atelieret kalt «Pultosten», hvor de arbeidet i et miljø sterkt påvirket av Christian Krohg og Frits Thaulows formidling av fransk naturalisme og impresjonisme. Selv om noen orienterte seg mot naturalismen og andre mot impresjonismen, oppfattet de trolig ikke forskjellene som oppsiktsvekkende, men som uttrykk for ulike sider ved en felles moderne kunstutvikling. Selv om Jensen-Hjell var kunstnerkollega med de som deltok på Thaulows «Friluftsakademi» på Modum i 1883–84, antar kunsthistoriker Nils Messel at han kun var kort innom i 1887. Han tilbrakte flere somre i Norge mens han studerte i utlandet. Hans tidligste kjente maleri, Interiør fra Numedal (1884), bygger sannsynligvis på studier fra 1883 og er malt i en impresjonistisk inspirert teknikk.

Impulser fra reiser og kunstnermiljøet

I 1884 oppholdt han seg i Paris sammen med kunstnerkollega og nære venn, Gustav Wentzel. Vennskap og nettverk ser ut til å være en stor del av Jensen-Hjell sin historie. Munchs portrett av ham, Maleren Jensen-Hjell (1885), fikk mye oppmerksomhet da det ble stilt ut på Høstutstillingen samme år. Maleriet ble gitt til Jensen-Hjell av Munch, og kan sees på veggen i maleriet Atelierbesøk (1887). Oppmerksomheten omkring portrettet skulle vedvare, og utgjorde til slutt en diskusjon om eierskap mellom Munch og Henrik A. T. Dedichen, etter Jensen-Hjells arveoppgjør.

Jensen-Hjell fant flere av sine motiver fra reiser. Fra et opphold i Italia i 1886 finnes oljestudien Fra Capri. Året etter dro han igjen til Paris. I sitt siste leveår arbeidet Jensen‑Hjell i Valdres. Tre av maleriene derfra ble vist på Høstutstillingen samme år, hvor Sommerdag i Valdres (1888) utmerker seg som det mest sentrale. Maleriet ansees som et forsøk på å samle motivet i en helhetlig form med sterke kontrastfarger. Hans mest kjente maleri, Ved vinduet (1887, Nasjonalmuseet) er et portrett av Kalle Løchen i et interiør. Rommets gjenstander er gjengitt dekorativt i sterke farger, og peker på Jensen-Hjells kunstneriske preferanser og inspirasjonskilder. På veggen henger blant annet en kopi av Puvis de Chavannes’ Den hellige lund (1883–84). Kopien viser til datidens strømninger i europeisk kunst, hvor symbolismen stod i opposisjon til naturalismen. Lyset som faller inn fra vinduet og former motivet, representerer den naturalistiske verden. Interiøret er et kunstneratelier, med samling av bilder og småting som sammen danner små stilleben. Litteraturen diskuterer om motivet er fra Kalle Løchens atelier. Men da Kalle Løchen giftet seg i 1886 med skuespilleren Anna Brun, bosatte paret seg i Bergen, hvor Løchen fikk fast arbeid ved Den Nationale Scene. I 1887 fikk ekteparet sitt første barn, datteren Esther. Da hun ble født i juni 1887, står foreldrenes adresse oppført som Foswinckels gate 15 i Bergen. Siden Løchen i 1887 hadde flyttet fra Kristiania, så disponerte han nok ikke et eget atelier i byen. Løchen er portrettert i Ved vinduet i noen annen sitt atelier.

"Selv om kunstnerskapet resulterte i en knapp produksjon, står det igjen som et vitnesbyrd for en kunstner som på kort tid rakk å gripe sin tid og gi den form."

Derimot stammer flere av Jensen-Hjells interiører fra dette atelieret, og det er mer sannsynlig at atelieret tilhørte Jensen-Hjell selv. Elementer fra interiøret bærer nemlig sterk likhet med Atelierbesøk (1887), hvor Munchs portrett av Jensen-Hjell henger på veggen. Da portrettet på dette tidspunktet var i Jensen-Hjells eie, kan vi fastslå at Løchen sitter modell i kunstnerens eget atelier. Interiør 1887, Ved vinduet og Atelierbesøk, har til felles at de viser et interiør med paneldekte vegger i ubehandlet tre, store vindu med hvite sprosser, gardiner i mønstret stoff og en eklektisk samling av diverse objekter. Likheten mellom maleriene er både tematisk, komposisjonell og formal, og er malt i samme år fra atelieret som Jensen-Hjell disponerte.

Kunstnerkollegaer som modeller

Som nevnt var kretsen rundt Thaulows «Friluftsakademi» en generasjon som også frekventerte Pultosten i Kristiania. Mannen som portretteres i Interiør 1887 ligner svært på en av mennene i Wentzels maleri Sjakkspillerne (1886, Nasjonalmuseet). Wentzels maleri viser to kunstnere fra hans egen omgangskrets, fordypet i et parti sjakk. Disse er identifisert som Oscar Lærum til venstre og Harald Bertrand Hansen til høyre ved sjakkbordet. At Wentzel valgte nettopp Hansen som modell i dette intime sjangermotivet, understreker hans plass i den unge naturalistkretsen i Kristiania og hans betydning i miljøet rundt «Pultosten» og Rolf Skjeftes atelier. Bertrand Hansen og Wentzel hadde et nært kollegialt forhold, og de malte sammen flere steder, blant annet i Hardanger i 1880.

Mannen portrettert i Interiør 1887 bærer likhetstrekk med Bertrand Hansen: En rett og markert nese, den høye pannen omkranset av mørkt tykt hår og det velfriserte skjegget. Å sitte modell for kunstnerkollegaer man delte atelier med, eller hadde nært sosialt og kollegialt forhold til, var vanlig praksis blant både kvinnelige og mannlige kunstnere. Da Wentzel og Jensen-Hjell var nære venner og delte omgangskrets med de samme kunstnere, er det ikke utenkelig at Bertrand Hansen også satt modell for Jensen-Hjell, slik han hadde gjort året før i Wentzels maleri.

Mange i denne kretsen fikk et kort livsløp: Løchen, Sørensen og Jensen‑Hjell døde som unge lovende kunstnere. Da Jensen-Hjell døde av tuberkulose i Hardanger i 1888, forsvant en kunstner som allerede hadde begynt å markere noe nytt og lovende i norsk maleri. I dag finnes hans verk blant annet i Nasjonalmuseets samling og i dokumentasjonsarkivet til Musée d’Orsay. Selv om kunstnerskapet resulterte i en knapp produksjon, står det igjen som et vitnesbyrd for en kunstner som på kort tid rakk å gripe sin tid og gi den form.