Borghild Røed Lærums kvinneakter

Borghild Røed Lærum (1877–1959) utviklet et kunstnerskap som tidlig var preget av eksperimentering og impulser fra avantgardens formspråk. Før første verdenskrig malte hun flere bilder med kubistiske trekk, noe som plasserer henne blant de kunstnerne som tok del i, og stod nær, de nye strømningene som vokste frem i Paris rundt århundreskiftet.

Kunstneren vokste opp i Hvitsten og Vestby, omgitt av et kystlandskap som tidlig inspirerte henne til å tegne og male. De små landskapsstudiene hun laget i ungdomsårene fulgte henne som motivkrets langt inn i voksenlivet. Nye muligheter åpnet seg da familien senere flyttet til Kristiania, og da hun i 1896 reiste til England. Oppholdet der styrket hennes kunstneriske interesse og ga en fornyet erfaring med farge og natur. I tiden som fulgte ble særlig Frankrike et betydningsfullt sted for hennes kunstneriske utvikling.

Studier hos Harriet Backer

Røed Lærum fikk sin første malerutdanning ved Harriet Backers velrenommerte skole på Pultosten. Ifølge kunsthistoriker Hilde Mørch er det noe uklart når hun startet, men hun er registrert som elev fra 1897/98 og tre år fremover. Backers undervisning var grundig og metodisk, med vekt på aktstudier etter levende modell. For å styrke sine anatomiske kunnskaper tok Røed Lærum kurs ved Universitetet, trolig etter anbefaling fra Backer. Skolens undervisning var påvirket av Léon Bonnats syn på prosessarbeid, hvor veien frem til maleriet ble sett som minst like viktig som det ferdige bildet. Ved avslutningen av studiet fikk hun et rosende skriftlig vitnesbyrd fra Backer, som fremhevet hennes talent, sikkerhet i form og farge og store utviklingsmuligheter. De påfølgende årene fulgte studier hos blant andre J.F. Willumsen, Fernand Léger, Marie Vassilieffs og André Lhote.

Innflytelsen fra Backer vises i det nyromantiske Sognsveien (1900), et maleri fylt av stemning og besjeling av landskapet. Da Røed Lærum reiste til Paris i 1901/02, valgte hun en vei som lå utenfor datidens forventninger til kvinner, som ofte ble oppfordret til å betrakte kunst som fritidssyssel snarere enn yrke. Samme år debuterte hun på Høstutstillingen med Skovstudie. Studien er et lite, fargesterkt og naturalistisk arbeid som knyttet seg til hennes tidlige motivkrets.

Bare noen år senere fikk hun sitt første større oppdrag: utsmykningen av kapellet i Hvitsten med maleriet Jesus i Getsemane (1903). Motivet, som viser Kristus i en rød kjortel mot en sterkt forenklet bakgrunn, demonstrerer Røed Lærums utforskning av en klar komposisjon og dramatisk fargebruk.

Mot en modernistisk uttrykksform

I 1912 flyttet Røed Lærum med sin mann og barn til Paris, der både hun og ektemannen studerte under Marie Vassilieff ved Académie Vassilieff på Montparnasse. Atelieret var et viktig møtepunkt for mange av tidens avantgardister, som Picasso, Braque og Matisse. Selv om Vassilieffs egen produksjon er mindre dokumentert, er påvirkningen tydelig i Røed Lærums arbeider fra perioden. Maleriene er utført med en stram flate-behandling, forenklede former og konstruktiv oppbygning av motivet. Særlig sees påvirkningen fra Vassilieff i maleriene Kvinneakt med sorte strømper 1913-14 og Sittende kvinne 1913. Sistnevnte har et sterkt geometrisk formspråk, hvor kvinnekroppen er behandlet med en konstruktiv oppbygging av flate felt. Det er lite tegn til kroppens naturlige plastisitet, og Røed Lærum har skapt en flate hvor bakgrunn og forgrunn oppleves uten skille. Det eneste som kan minne om vår naturlige verden i motivet er skraverte fargefelt som antyder en lyskilde fra motivets venstre side, og som gir skyggeeffekt. Kvinnens stripete kjole bryter også med de øvrige fargesterke feltene.

I Kvinneakt med sorte strømper 1913-14 har Røed Lærum valgt et mer organisk formspråk, med en sterkere plastisk kvinnekropp. Kroppens volum forsterkes av komposisjonenes gjentagende runde og bølgende former. Dette gir motivet mer volum, og rent optisk kan vi oppleve strukturene som romlige. Kvinnens kropp formidler en sterk tilstedeværelse og har et lett, erotisk anslag. Dette er en aktiv akt, hvor modellen er selvbevisst og har overblikket. At motivet kappes i hodehøyde, gir assosiasjoner til fotografiske virkemidler. Maleriet signaliserer en verden i endring, hvor kvinneideal, verdensbildet og kunstneriske metoder gjennomgikk store omveltninger på begynnelsen av 1900–tallet. Motivet ble brukt som signalbilde på invitasjonen til utstillingen på Lillehammer Kunstmuseum i 1996.

Gjennom sine mange opphold i Paris opprettholdt Røed Lærum nær kontakt med andre norske kunstnere. Spesielt sto hun nær tidligere Backer-elever, som Charlotte Wankel, Ragnhild Kaarbø og Ragnhild Keyser, alle sentrale skikkelser i fremveksten av norsk modernisme. Hun hadde også relasjoner til kunstnere som Axel Revold, Henrik Sørensen, Jean Heiberg og Thorvald Erichsen, som oppholdt seg i Paris samtidig.

"Maleriet signaliserer en verden i endring, hvor kvinneideal, verdensbildet og kunstneriske metoder gjennomgikk store omveltninger på begynnelsen av 1900–tallet."

Norsk mellomspill og ny vending etter krigsutbruddet

Da Røed Lærum dro tilbake til Norge ved begynnelsen av første verdenskrig, førte tilbakekomsten til en kunstnerisk periode som i større grad var mer tradisjonell, med et naturalistisk uttrykk. Perioden var kortvarig, og Røed Lærum gikk straks i gang med å utvikle seg i en modernistisk retning. I flere av arbeidene fra denne tiden finnes impulser fra Fernand Léger og hans interesse for forholdet mellom menneske, maskin og rytmiske geometriske former. Fargene i maleriene blir mer intense, linjen fremheves og motivene understreker en optimistisk tro på teknologisk og samfunnsmessig fremgang. Banearbeidere på Høvik (1916) er et eksempel på et slikt verk. Fargebruken i maleriet minner mye om Axel Revolds fresker i Bergen Børs, men motivet står frem som sterkt kubistisk og energisk.

Hennes bakgrunn som Backer-elev og en av de tidligste kubistene, formidler et komplekst og nyskapende kvinnelig kunstnerskap, som i stor grad bryter med normen.

I 1919 returnerte Røed Lærum til Paris for å studere ved André Lhotes skole. Lhotes undervisning var på denne tiden preget av klassiske idealer kombinert med en stram, moderne formforståelse. Han la særlig vekt på komposisjonsbalanse, tegning og sammenhengen mellom figur og bakgrunn. Dette kommer klart til uttrykk i flere av Røed Lærums arbeider fra begynnelsen av 1920-årene.

Røed Lærums kunstnerskap har de siste årene blitt «gjenoppdaget» av samlere, forskere og kunsthistorikere. Hennes bakgrunn som Backer-elev og en av de tidligste kubistene, formidler et komplekst og nyskapende kvinnelig kunstnerskap, som i stor grad bryter med normen.