RADIKAL TILNÆRMING

“Den non-figurative kunsten godtar først og fremst flaten, formen, fargen og dens stofflighet, samt strøket og det rom som naturlig oppstår. - Det ferdige maleri skal ikke associere gjenstandsmessige ting fra vår synlige verden, men først og fremst bringes til å være en levende organisme i seg selv”

Året 1948 gifter Gudrun Kongelf (1909- 87), fra Norderhov på Ringerike, seg med malerkollega Gunnar S. Gundersen.

Hun var 12 år eldre enn Gunnar og hadde allerede en lang utdannelse bak seg. Kongelf hadde vært elev av Carl von Hanno og Per Krohg ved Kunst- og håndverksskolen 1932-34 og under Krogh-Fladmark 1937-38. Hun hadde også vært innom Engebrets malerskole og igjen på Kunst- og håndverksskolen under Chrix Dahl 1946-47. Det må ha vært i denne tiden hun ble kjent med Gunnar. Hun debuterte på Høstutstillingen i 1946, og etter at de to ble kjent kom de til å følge hverandre stilmessig til langt ut på 1950-tallet. Kongelf var svært radikal i sin tilnærming til maleriet og kom til å utvikle det mot nonfigurasjon i like høy grad som sin mann.

..

1950 skulle bli et viktig år for både Gunnar S. Gundersen og Gudrun Kongelf. Det ble et gjennombruddsår for det konkrete maleriet i Norge, noe som kom til uttrykk både gjennom staffelibilder og gjennom de første utsmykkningsoppgavene. 25. februar åpnet Gundersen, Kongelf og Ludvig Eikaas en utstilling i Kunstnerforbundet i Oslo med non-figurative bilder.

Ut fra foto fra utstillingen og identifiserte malerier kan vi fastslå at hovedtyngden lå på nonfigurative og konkrete motiver. Kunsthistorikeren Karin Hellandsjø har fremhevet at utstillingen i Kunstnerforbundet "må betegnes som den første samlede mønstring av konkret-abstrakt kunst her i landet". Denne påstanden bekreftes av Gudrun Kongelfs uttalelse i Aftenposten i forbindelse med åpningen av utstillingen: "Jeg er tilbøyelig til å kalle dette konkret. Det er stoffligheten, formen, rytmen, fargeuttrykket vi arbeider med".

..

Bruddet med Gunnar S. (red.anm. i 1952) var ikke bare enkelt for Gudrun skal vi tro hennes egen uttalelse: "(...) det verste var at også miljøet ble borte. Det var som om bunnen ble revet vekk under meg, og det tok flere år før jeg egentlig kom over denne krisen". Men bruddet førte også til at Gudrun Kongelf frigjorde seg mer fra sine kunstnerkolleger, og hun maktet å skape sin egen stil. Hun fikk mye oppmerksomhet da hun stilte ut i Arendals Kunstforening i 1956 med blant annet konkretistiske malerier. En kritiker kalte henne "en kunstner av Guds nåde" og "enkelte bilder er så rike på følelse, varme, rytme og koloristisk skjønnhet at man ønsker man kunne lage noe lignende!" Men tross positiv mottagelse var Kongelf nødt å bringe en forklaring på sin kunst: "Den non-figurative kunsten godtar først og fremst flaten, formen, fargen og dens stofflighet, samt strøket og det rom som naturlig oppstår. - Det ferdige maleri skal ikke associere gjenstandsmessige ting fra vår synlige verden, men først og fremst bringes til å være en levende organisme i seg selv".

Gudrun Kongelf fortsatte å stille ut sitt spontanistiske og informelle maleri, med en retrospektiv utstilling i Kunstnernes Hus i 1976 som et høydepunkt. Etter sin død i 1987 har hun gått litt i glemmeboken og kommet i skyggen av Gunnar S. og sine andre kolleger fra 1950-tallets gjennombruddstid. Som en av pionerene i Norge hadde hun fortjent et bedre ettermæle.

Jan Kokkin "Gunnar S. Gundersen" s. 51, 65-67, 91