Selvportrett (1895)

En særskilt kategori av selvportretter i kunsthistorien er vanitas-allegorier preget av dødssymbolikk. Ordet vanitas kommer fra latin og betyr tomhet, og brukes i overført betydning som en påminnelse om livets forgjengelighet og om at verdslige gleder er flyktige og overflatiske. For å sette livet i riktig perspektiv bør man derfor stadig minne seg selv om døden, såkalt memento mori. Historisk har selvportretter med denne typen symbolikk hatt stor tiltrekningskraft, og kunstnere vender igjen og igjen tilbake til erkjennelsen av at det eneste sikre i livet er døden.

Litografiet Selvportrett (1895) er et tydelig eksempel på Munchs bruk av dødssymbolikk. Her trer kunstnerens alvorlige ansikt frem mot en ubestemt, mørk bakgrunn, mens en liggende knokkelarm er plassert nederst i bildet. Denne armen fungerer som en slags ramme for motivet. Komposisjonen kan minne om renessansetradisjonen, der kunstnere ofte fremstilte seg selv som straffede, utstøtte eller lidende.

I Munchs fremstilling virker ansiktet nesten løsrevet fra den materielle verden, som om det svever i et svart tomrom. Bildet formidler dermed mer en idé om mennesket Munch enn et konkret, personlig portrett. Knokkelarmen bryter med denne abstraksjonen ved å forankre motivet i det jordiske: kroppen som uunngåelig brytes ned til bein. Slik kan selvportrettet forstås som en visualisering av to grunnleggende sider ved livet, nemlig ånd og kropp. Den ene er forgjengelig, mens den andre antydes å kunne bestå.