Sommernatt. Stemmen (1894)

Edvard Munchs Sommernatt. Stemmen (1894) inngår i kunstnerens sentrale motivkrets fra 1890-årene, senere kjent som Livsfrisen, hvor han utforsker temaer som kjærlighet, begjær og ensomhet. Motivet av trestammene som skygger for fjorden, kvinnekroppen i front og måneskinnet på vannet, sees allerede i en stilistisk fremstilling i Munchs tegninger med tittel Sommernattfra 1893.

Munch knyttet selv motivet til sin første kjærlighet, Milly Thaulow, og bildet kan forstås som et erindringsmotiv knyttet til erotikk og begjær. Forelskelsen må ha satt dype spor, da Munchs skriver om affæren med Thaulow som han kaller «Fru Heiberg» i sine dagboknotater, så sent som i 1889.

Om motivkretsen vi ser deler av i Sommernatt. Stemmen er forankret i tidlig kjærlighetserfaring eller ikke, så er motivet en gjenganger i Munchs kunstnerskap. Motivet viser en enslig kvinne som står blant høye, vertikale furutrær ved strandkanten en sommernatt. Den stramme komposisjonen, med de rytmiske trestammene og den horisontale kystlinjen, skaper en følelse av både struktur og lukket rom. Kvinnefiguren er ofte tolket som et uttrykk for en indre tilstand snarere enn et konkret portrett. Flere forskere peker derfor på at figuren både kan leses konkret og symbolsk; både som en person, men også som selve “stemmen” i tittelen.

I flere raderinger av motivkretsen fra 1894, eksperimenterer Munch med detaljer, håndkolorering og komposisjonelle grep. I 1896 benytter Munch seg av tresnittets muligheter, og produserer fargetresnitt av motivet, basert på sin kjente puslespill- teknikk som ga rom for flere farger i en felles trykkeprosess. Motivet er også se som maleri fra 1893 og 1896. Sistnevnte beholdt Munch selv og ga som testamentarisk gave til Oslo kommune. Maleriet er i dag en del av Munchmuseets samling.