Avsluttet
Fokus 1900

Auksjon mandag 23. november 2015 kl 18:00

Våre lokaler, Gamle Logen

Picasso, Pablo (1881-1973)
Fiskerne

Fettstift i brunt og svart på tykt gulhvitt papir
50,5x93,5
Begge signert i rødt, henholdsvis oppe t.h.: Picasso, og nede t.v.: Picasso

Tegnet på begge sider av arket, på den ene siden i brunt, på den andre siden i svart. Utkast til utsmykning i Regjeringskvartalet, Høyblokken, Oslo. Tegningen i brunt: Påtegnet, antagelig av kunstneren, i klammer med blyant nede t.h.: "(29 juin 1957.)". Papir med blindstempel: Les papiers Canson LAVIS B. Den brune tegningen er utkast til utsmykningen i sandblåst betong på nordveggen i 8. etasje i trappeløpet i Høyblokken.

Auksjonert mandag 23. november 2015 kl 18:00

Vurdering
NOK 300 000

Tilslag NOK 540 000

LITTERATUR: Sylvia A. Antoniou: A concrete partnership: Carl Nesjar & Pablo Picasso, Oslo 2009, tegningen i svart fettstift: “The Fishermen” Fiskerne, avbildet s. 18.
Hugo Lauritz Jenssen: Høyblokken. En bygningsbiografi, Oslo 2013.
Jean-Louis Andral, Sylvia Antoniou (Carl Nesjars kone), Karin Hellandsjø: «Picasso-Oslo Kunst og arkitektur i Regjeringskvartalet», utstillingsbrosjyre Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Arkitekturmuseet 2013, tre tegninger, fettstift på papir, av Picasso i privat eie var med på utstillingen, Stranden i H-blokken, Fiskerne og Måken i Y-blokken.

Det er nitten veggfelt som er utført i sandblåst betong i Regjeringskvartalet, og av dem har Picasso laget forlegg med tegninger for fire. I tillegg kommer Satyr og Faun der forlegget var et maleri allerede utført av Picasso. Det finnes med andre ord bare fire tegninger av Picasso for dette formålet, hvorav denne vi har med er en av dem. Den var da ikke med på utstillingen i Arkitekturmuseet i 2013.

Tegningen vi har med er, som nevnt, tegnet på begge sider. Det vi kan kalle forsiden i brunt, i og med at den ble brukt som forlegg til utsmykningen i Høyblokkens trappeløp i 8. etasje med motiv: Fiskerne, er avbildet flere steder i litteraturen. Tegningen i svart som vi da kan kalle baksiden av arket, er avbildet s. 18 i Antonious bok fra 2009 med undertekst: «Picasso drawing for The Fishermen. H-block, Government Building, Oslo, Norway (1957)». Denne tegningen var også tenkt brukt i forbindelse med Regjeringsbygningene og tegnet av Picasso for dette formålet, men den ble ikke benyttet som forlegg for noen av utsmykningene.

De andre veggene som hadde tegninger av Picasso som forlegg i Høyblokken er sydveggen i 8. etasje i trappeløpet med motivet: Stranden, sydveggen i 11. etasje i trappeløpet med motivet: Satyr og Faun. I Y-blokken ble motivet: Måkene brukt i vestibylen og Fiskerne monumentalt plassert på ytterveggen mot Akersgaten.

Utvendig er Høyblokken kjent i bybildet for publikum, men innvendig er ikke kunsten som utsmykker veggene så godt kjent, og det er arkitektur og veggkunst i samspill som gjør Høyblokken til et helhetlig verk innenfor modernismen i Norge.

Som Jenssen sier er kanskje interiøret det mest spektakulære trekket ved bygget. Høyblokkens status som et enestående og rikt objekt hviler i betydelig grad på kunsten – som altså ikke kan hektes ned fra en spiker og flyttes på. Kunsten sitter bokstavelig talt i veggene, og er like urørlig som det ruvende bygget til Erling Viksjø. Her kan vi godt si at kunsten er bygget.

Det var arkitekten Erling Viksjø (1910-1971) som hadde vunnet konkurransen om byggingen av Regjeringskvartalet i Oslo. Han hadde sammen med ingeniøren Sverre Jystad (1911-1989) utviklet og i 1957 tatt patent på Steinbetong eller Naturbetong som var et nytt bygningsmateriale, hvor stein og pukk ble blandet med betong under trykk. Materialet kunne sandblåses og steinen i betongen ga overflaten et dekorativt preg som kunne stå ubeskyttet. Dette var et poeng for Viksjøs modernistiske tankegang, materialet behøvde ikke overdekkes av det han betegnet som mindreverdige materialer som puss eller teglstein, det kunne tre frem i sin naturlige rene skikkelse. … På denne enkle og relativt billige måte kan man skaffe dekorative veggflater som preges av bestandige og vakre natursteinsorter. Jenssen, s. 121, utdrag fra Viksjø og Jystads patent.

Byggingen av Høyblokken ble satt i gang i 1957 og bygget var ferdig reist allerede i 1958/9.

Viksjø hadde møtt Carl Nesjar og andre kunstnere i den nyetablerte kunstnergruppen «Terningen» i 1956. De andre norske kunstnerne var Inger Sitter (1929-2015), som på denne tiden var gift med Nesjar, Tore Haaland (1918-2006), Odd Tandberg (1924-2014) og Gunnar S. Gundersen (1921-1983). Rolf Nesch (1893-1975) ble også kontaktet, men han og Gundersen takket siden nei til å være med.
En annen kunstner ville Viksjø ha med og det var Kai Fjell. De første veggene Nesjar sandblåste var Kai Fjells verk i trafikkpassasjen gjennom bygget, senere en del av vestibylen. Erling Viksjø selv er den sjette norske kunstneren som sto for utsmykningen, i hans tilfelle i sitt eget arkitektoniske verk.

Carl Nesjars samarbeid med Pablo Picasso (1881-1973) er en fantastisk historie. Det var Viksjø som ivret for at Nesjar skulle kontakte Picasso. Det var den nye kunstforeningen «Aktuell kunst» som ville be den store Picasso om å lage et grafisk trykk for salg gjennom foreningen, og de mente at Nesjar som var kjent med fransk kunstliv, var den rette til å spørre. Nesjar vegret seg, men Viksjø mente han burde prøve og i 1956 bestemte han seg for å gjøre et forsøk. Inger Sitter har fortalt: «Carl skulle be Picasso lage et litografi for Aktuell Kunst – som skulle selges til rimelig pris. Picasso var jo kommunist. Og det sa han ja til å gjøre!» Nesjar prøvde flere ganger å komme i kontakt med Picasso, men greide det i første omgang ikke. Picasso var egentlig «umulig» å komme i kontakt med for han ble nedrent av alle mulige som ville ha ham med på forskjellige prosjekter. Via venners venner fikk han endelig kontakt.

20. januar 1957 møttes de i Picassos villa i Cannes.

Da Picasso hørte at Nesjar var norsk, sa han at «det var slettes ikke verst» («Ca, c’est déjà pas mal»)!

Picasso hadde bare møtt en nordmann før i sitt liv. Det var Edvard Diriks, sønn av tegneren «Fyrdiriks».

… Først helt mot slutten av møtet fikk Nesjar vist frem fotografiene fra betongeksperimentene i Oslo. Picasso ble helt vill. «Du skulle sett! Det var akkurat som om noen hadde stukket ham i bakenden med en stor, spiss nål! Han hoppet i været. Løp ut på kjøkkenet og ropte til kokken at hun skulle legge fra seg alt hun holdt på med for å se på bildene. Så ut i hagen for å finne gartneren. Med opprømt og høy stemme viste han ham bildene.»

Picasso spurte og grov, men ville gjerne se noe som var ferdig. «Sent i juni kom jeg tilbake til ham med fotografier av de veggene som allerede var ferdige i Høyblokken. Da ble vi enige om at jeg skulle ta med fotografier av de ferdige veggene til ham. Likte han dem, sa han D’accord – det er bra, eller Oui – ja, greit, eller Bon à Tirer pour Carl Nesjar – anvises og overlates til Carl Nesjar. Og så signerte han fotografiet og satte på datoen. Enkelt og greit. Det var hele kontrakten. Likte han dem ikke, var avtalen at jeg skulle fjerne utsmykningene.»

Picasso skulle si ja til Nesjars sandblåsing (til Nesjars store forbløffelse). Dette ble starten på et langt og fruktbart samarbeid, som varte helt frem til Picasso døde i 1973, og resulterte i betongkunst mange steder i Europa og USA. Jenssen, s. 155.

Picasso sa jo også ja til å utføre litografiet, som Nesjar opprinnelig kom for. Picasso laget «Kvinnehode», trykket i tre farger, nummerert og signert i 250 eksemplarer.

Vel tilbake i Oslo arbeidet Nesjar som i feber, i et forrykende tempo helt frem til forsommeren. Han kom ikke tilbake til Picasso før 27. juni 1957. Nesjar hadde med mange flere fotografier av de ferdige veggene i Høyblokken. (Carl Nesjar hadde selv skapt abstrakte komposisjoner til 4 av veggene i trappeløpet i Høyblokken, som han hadde sandblåst). Picasso likte dem. Nesjar skulle få prøve seg på to Picasso-tegninger på veggene i Høyblokken, «Stranden» og «Fiskerne» (til sydveggen og nordveggen i Høyblokkens åttende etasje). Picasso fikk to store papirark som var skåret til etter målene på de aktuelle veggene i Høyblokken.

Ett av disse arkene er det vi har med på auksjon!

I slutten av oktober 1957 fløy Nesjar til Cannes for å vise Picasso bildene han hadde tatt av de to sandblåste verkene. Han ble strålende fornøyd. Nesjar sørget for å fotografere Picasso med de to fotografiene. Nesjar fornemmet nok at dette var et helt spesielt øyeblikk i norsk kunst- og arkitekturhistorie. Jenssen, s. 156.

(Foto inn her. Under skal stå:)

Slik arbeidet Carl Nesjar og Inger Sitter med å streke opp på veggen i Høyblokken fra Picassos forlegg, her sydveggen i trappereposet i 8. etasje med motivet Stranden. Man ser hvordan Picassos tegning, festet til en plate, kunne lenes opp mot veggen mens de arbeidet med å forstørre motivet. Etterpå ble veggen sandblåst av Nesjar.

(Foto inn her. Under skal stå:)

D’accord.

Det måtte holdes strengt hemmelig at en utenlandsk kunstner, uansett hvor kjent han måtte være, skulle ha noe som helst med utsmykning av Regjeringskvartalet å gjøre, for norsk skulle det være tvers gjennom. For å greie å holde det hemmelig ble Picasso kalt Pedersen!

Den sandblåste betongkunsten i Høyblokken er unik. Naturbetongen og sandblåsingen ga et helt nytt materiale. Betongen ble gravert (sandblåst) med abstrakt, geometrisk kunst (av fem av de norske kunstnerne) og noen figurative verk (av Kai Fjell og Picasso). Nesjar mente i 1959 at dette var nesten like enkelt «som å sette en plog i jorda og pløye». Det nærmest sensasjonelle samarbeidet mellom Pablo Picasso og Carl Nesjar tilførte bygget en betydelig internasjonal dimensjon. Veggdekorasjonene kan følges i det sammenhengende trapperommet helt til topps (i tillegg har vestibylen i første etasje flere sandblåste verk), og utgjør sammen med selve bygningskroppen et uadskillelig verk av arkitektur og kunst. Dette ble den første permanente, nonfigurative kunstmønstringen i monumentalt format i Norge. Jenssen, s. 147.