LITTERATUR: Magne Bruteig: Munch – Tegneren, Oslo 2004.

Under overskriften Symbolske motiver skriver Magne Bruteig blant annet:

På 1890-tallet samlet Munch inntrykk fra flere av de dominerende retningene i datidens kunst, og smeltet disse inntrykkene sammen til et eget personlig formspråk. Viktige bidragsytere til dette formspråket var syntetismen og symbolismen. Den førstnevntes forenkling av former, gjerne med ekspressive og sammenfattende konturlinjer, betoning av flaten og kraftige antinaturalistiske farger, ser vi tydelige nedslag av i Munchs nalerier, og kanskje særlig i hans tresnitt … .

Symbolismen var stilistisk sett lite enhetlig. Bildene til Gustave Moreau, Odilon Redon, Jan Toorop og Arnold Böcklin – for å nevne noen – er formalt sett svært ulike. Skal man finne en fellesnevner, må man søke på innholdsplanet: en dragning mot det mystiske – av og til det okkulte og det perverse – og et forsøk på å visualisere en dypere mening bak den synlige verden. Myter, drømmer og fantasiforestillinger blir viktige ingredienser.

Munch var symbolist, i den forstand at han søkte å uttrykke en skjult virkelighet gjennom det synlige. Det konkrete blir budbringere, metaforer, symboler. Edward Lucie-Smith er en av mange kunsthistorikere som regner Munch som en av symbolismens viktigste kunstnere:

«For å forstå hvordan symbolismen peker hen mot modernismen, må vi gå til Munchs arbeider fra 1890-tallet. Fremfor alt i dette tiåret kan han med full rett betegnes som sin tids mest banebrytende kunstner. Lenge før den kom til uttrykk andre steder, personifiserte han tesen om at den moderne kunstner setter seg selv på spill i sin kunst – at idet han gir liv til sitt skaperverk, våger han nødvendigvis sitt eget.»

…

Et sentralt symbolsk motiv hos Munch er behandlet i «Smertens blomst/»Quickborn»» (kat. nr. 51 (tegning av motivet Smertens blomst/»Quickborn, avbildet hos Bruteig, s. 109). … . Kunstneren skulle ikke skildre uvesentligheter, ikke briljere med teknisk dyktighet, eller «male pene billeder til at hænge på en dagligstue væg». «Al kunst litratur som musik må være frembragt med ens hjerteblod … Kunsten er ens hjerteblod.» I denne tegningen utvikler Munch dette sitatet videre ved å la en blomst – kunsten – vokse opp fra hjerteblodet. Kunst og liv blir ett. Men for å oppnå dette må kunstneren ofre det mest dyrebare han eier. Tegningen er utgangspunkt for forsideillustrasjonen til tidskriftet «Quickborn», januar 1899, der August Strindberg stod for all teksten, Munch for illustrasjonene. Bruteig, s. 87-89.