LITTERATUR: Lars Roar Langslet: Henrik Ibsen-Edvard Munch To genier møtes, Oslo 1994.

Henrik Ibsen ble malt av en rekke av tidens malere. Bildet er alltid det samme: En streng og stundom bister, verdig og tilknappet mann, med høy panne, skarpt blikk og hvitt hårbrus om det meislede ansiktet. Med ett enslig unntak: Erik Werenskiolds kulltegning av en leende Ibsen – til påminnelse for ettertiden om at den store tragediedikter også var en humorens mester.

Edvard Munchs Ibsen-bilde (som med visse variasjoner går igjen i alle hans Ibsen-portretter) føyer seg til denne velkjente ikonografi, men med hans egen karakteristiske pregning. Det er en alvorlig og innadvendt Ibsen vi ser, men ikke verdig og tilknappet – det mektige hodet samler all oppmerksomhet. Munchs bilde viser oss den synske Ibsen – en sjelegransker som ser dypere og lenger enn andre.

I disse årene gjorde skuespilleren og teaterdirektøren Aurélien Lugné-Poë («den store skandinav») en betydelig innsats for å vise sine landsmenn nordisk dramatikk og fremfor alt Ibsen, som fikk oppført «Brand», «Peer Gynt» og en rekke av samtidsdramaene i Paris. Men Ibsen var ikke helt fornøyd: Lugné-Poë hadde lagt inn altfor meget symbolisme og mystisk belysning i fremførelsene, mente han. For å blidgjøre mesteren gav Lugné-Poë oppdrag til norske malere: Munch fikk bestilling på plakatene til både «Peer Gynt» (1896) og «Borkman» (1897), og kulissene ble malt av henholdsvis Frits Thaulow og Jens Wang.

Munchs første Ibsen-oppdrag ble altså plakaten til «Peer Gynt».

Året etter lot han Ibsens ansikt være blikkfang på Borkman-plakaten – kanskje også som en antydning om at Borkman etter Munchs mening var Ibsens alter ego. Til høyre i bildet, fra et raskt skissert kystlandskap, rager det opp et høyt fyrtårn som kaster sine lyskjegler inn i det mørke rommet. Symbolikken er enkel, som det passer seg en plakat: Ibsen er fyrtårnet som opplyser de skjulte soner i menneskenes verden – den store lysbringeren i samtidens åndsliv. Men det er fremfor alt ansiktet vi ser, og som ser oss.

Lugné-Poë hadde møtt Ibsen på Grand i 1894, i den tiden da dikteren fullførte «Lille Eyolf»: «Hans holdning syntes mig ved første øiekast korrekt og noe genert, hans ansikt klart i det høie, hvite halstørklæ… Denne manns usedvanlige blikk fanget min interesse. Hans øine har jeg i sannhet aldri kunnet glemme, og bare maleren Edvard Munch har en gang gjengitt dem på en tegning. Det ene øie, som var halvlukket, syntes å overveie og tenke, det andre iakttok (oss) overordentlig livfullt og varmt. Det forekom mig at øinenes ubestemte farve bakom brillene lyste med en ualmindelig glans.»

…Munch har sett det samme som hans oppdragsgiver Lugné-Poë, og har intuitivt grepet at det sa noe vesentlig om Ibsens personlighet: Det ene øyet, vidt åpent og utadvendt, mønstrer tilskueren, men ser videre – det annet er nesten lukket, i indre fordypelse. S. 32-34.