Avsluttet
Fokus 1900

Auksjon tirsdag 30. mai 2017 kl 18:00

Våre lokaler

Butenschøn, Ragnhild (1912-1992)
Møte

Bronse
H: 65 cm.
Usignert

Auksjonert tirsdag 30. mai 2017 kl 18:00

Vurdering
NOK 40 000–60 000 USD 4 700–7 000 EUR 4 300–6 400

Tilslag NOK 30 000

LITTERATUR: Erik Mørstad: "Butenschøn, Ragnhild", Norsk kunstnerleksikon, Nkl.
Gunnar Danbolt: Gnist og flamme. Ragnhild Butenschøns skulpturer, Oslo 2012, skulpturen "Møte" avbildet i tre på omslagets bakside.

I 1935 debuterte Butenschøn med to malerier på en utstilling i Budapest. På Høstutstillingen to år senere debuterte hun som billedhugger. Butenschøn tok i 30- og 40-årene utgangspunkt i et tradisjonelt billedspråk. Best i disse årene er portrettene, spesielt kan nevnes portrett av Aasmund Brynildsen (1943) og en del barneportretter. Fram til omkring 1960 finner man hos Butenschøn en tendens til å utvikle smekre, langlemmete figurer med få beskrivende detaljer. Figurene har ofte en glatt eller lett ru, jevnt lysreflekterende overflate, små hoder og lange armer og bein. Denne stiltendensen kan være påfallende som i Engel (1953) eller mer moderat slik man finner det i fontenen Dansende jenter (1958–59). Denne fontenen er et hovedverk i kunstnerens produksjon. Nettopp her unngår hun den stivhet som enkelte av hennes tidligste verker ofte var preget av. I fontenen nådde Butenschøn den skjønnhet og eleganse som synes å ha vært hennes mål helt siden debuten. I begynnelsen av seksti-årene skjedde en gradvis forandring som omfattet både teknikk, materialer og delvis motivkrets. I 1961 satte Butenschøn seg inn i sveiseteknikk, og på Høstutstillingen året etter stilte hun ut Åpenbaring, utført i sveiset messing og kobber. De nye tekniske mulighetene gav rom for en direkte behandling av materialet, og resulterte i dyptgående stilendringer. Det kan synes som om kunstneren hadde endret syn på hvordan man skulle løse problemet mellom den ytre form og ønsket om at skulpturene skulle gjenskape åndelige realiteter. Løsningen på problemet var en tiltagende stiliseringsprosess og utnyttelsen av sveiseteknikk, eller en summarisk og ekspressiv overflatebehandling slik man finner det i Frans av Assisi og Ikaros (begge 1964). Andre ganger arbeider kunstneren med en sluttet, forenklet helhetsform som i Møte (1966). Enkelte av Butenschøns motiver som f.eks. hest og rytter i Damaskus (1965), viser at kunstneren har tatt utgangspunkt i motiver hos kunstnere som har betydd mye for henne. I dette tilfelle Marino Marinis serie med hest- og rytterskulpturer fra begynnelsen av 1950-årene.

Butenschøn konverterte til katolisismen i 1955, og et religiøst grunnsyn preger mange av hennes arbeider. Flammemotivet i Ikaros (1964) og i monument over Henrik Sørensen (1968) utnyttes både ekspressivt for å understreke motivets symbolverdi, og dekorativt som et middel til å skape en ornamental helhet. Butenschøn har gjennom årene arbeidet med mange slags materialer og med de fleste områder innenfor nyere skulptur som relieff, fontene, gallionsfigur, frittstående figurer og monumenter. Kunstneren har også laget en rekke portretter, bl.a. av Henrik Groth (1968) og Odd Eidem (1975). Et typisk trekk for Butenschøn er at hun sjelden gjør sine skulpturer monumentale. Hun arbeider som regel i lite format. Men nettopp dette skaper en sympatisk intimitet som går som en ledetråd gjennom hele Butenschøns produksjon. Mørstad.