Bjørn Ransve

LITTERATUR: Hans-Jakob Brun: "Ars Vita, Longum Breve?", utstillingskatalog Kunstnernes Hus, "Bjørn Ransve malerier/paintings 1965-1987", Oslo 14. mars - 26. april 1987, uten kat.nr., avbildet s. 64.

Det er tydelig at omkring begynnelsen av 80-årene hadde den almene gleden over malerhandlingen også smittet over på Ransve. Hans bilder ble malerisk-koloristiske slik det er sett praktisert i den figurative modernismen fra Matisse og Picasso og fremover. Vi fikk en periode hvor det maleriske stoffet og penselens bevegelser utfoldet seg med en tilsynelatende overgiven frihet.

I virkeligheten brukte Ransve også denne maleriske formen som en slags strategi, en formspråkets metafor. Som kroppsfragmentenes gammelmesterlige teknikk, og som harlekinenes tiltalende dekorative preg, var å hans røffe malemåte med på å karakterisere bildenes motiv. Motivene var aper. Deres kropper ble store sammenkrøpne klumper, deres pels ble et varmt kaos av krøllete strøk. Bare en liten kroppsvridning, noen enorme nakne hender og små blanke øyne når oss som stumme signaler tvers gjennom den sterke dyriske tilstedeværelsen.

Også her var altså en menneskelig appell såvidt merkbar, i dette tilfellet nesten overveldet av det store dyrets grove fysikk slik den er krafset og sveipet frem i malerisk stofflighet. Grovt, slett ikke innsmigrende sensuelt slik vi er vant til at kropper blir i denne malemåten.

Disse malerienes subjektivistiske formspråk som noen ganger lå helt opp mot det man senere kalte "det ville maleri", var altså slett ikke endelig et lite glimt inn i Ransves opprinnelige, maleriske sjel. Han hadde tatt for seg enda et uttrykkssett, enda en formkonvensjon, og utnyttet det maksimalt samtidig som nettopp den konvensjonelle siden ble synlig gjennom den merkbare underliggjøringen. S. 32-34.