Spesialister på Edvard Munch, og eldre og moderne kunst av høy kvalitet.

Avsluttet
Fokus 1900

Auksjon tirsdag 28. mai 2019 kl 18:00

Gamle Logen, Strangersalen

Visning 4. - 16. mai.

Hverdager 10:00 - 18:00. Lørdag og søndag 12:00 - 16:00.

Kleiva, Per (1933-2017)
I think that I shall never see, a Poem lovely as a Tree

Akryl og aluminiumsmaling på fiberplate
80x80
Signert på verso: Per Kleiva

Påtegnet med tittel på verso.

UTSTILT:

Kunstnerforbundet 1967, kat.nr. 16.
Kunstnernes Hus, Oslo (Permanenten) 1968.
Kunstnernes Hus, Oslo, "Unge Profiler" 1976.
Henie Onstad Kunstsenter 2015, uten kat.nr., avbildet i katalogen s. 86.
Kunstnernes Hus, Oslo 2018, uten kat.nr., avbildet i boken s. 77.

Auksjonert tirsdag 28. mai 2019 kl 18:00

Vurdering
NOK 150 000–200 000 USD 18 800–25 000 EUR 16 700–22 200

Tilslag NOK 150 000

Per Kleiva

LITTERATUR: Ulf Renberg, Harald Flor, Jan Erik Vold: Per Kleiva, Oslo 1986.

Lars Mørch Finborud & Thomas Flor (red.): Pop etc. Norsk popkunst 1964-1974, utstillingskatalog Henie Onstad Kunstsenter 2015, uten kat.nr., avbildet s. 86, med tittel: “I Think that I Shall Never See a Poem Lovely as a Tree”.

Line Ulekleiv, Thomas Flor, Kåre Bulie, Thure Erik Lund: Per Kleiva. Maleri & Skulptur, bok utgitt 2018 i forbindelse med utstillingen «Kniv i vatn», Kunstnernes Hus, Oslo 02.11.18-13.01.19.2018, uten kat.nr., avbildet s. 77 med tittel: “I Think that I Shall Never See a Poem Lovely as a Tree”.

Kunstnernes Hus, Oslo.no.

Wikipedia.no.

Per Kleiva er en av de mest sentrale kunstnerne i norsk politisk pop-kunst på 1960- og 1970-tallet. Han ville nok selv mislike en slik karakteristikk, men for oss i dag synes det å gi en presis beskrivelse.

Morgenbladet valgte ham som en av de 12 viktigste kunstnerne mellom 1945 og 2000 med verket: Blad fra imperialismens dagbok fra 1971.

Kleiva debuterte på Høstutstillingen i 1963.

På 1960- og 70-tallet var det det politiske budskapet som sto sterkt i hans kunst. Han laget kommentarer til krig og redsel. Det var tøffe tider med Vietnam-krigen. Det var også skrekk i tiden for at atombomben skulle bli brukt igjen. Kleiva malte og laget grafikk med slike motiver, men bildene, selv om de er harde, tøffe når det gjelder motiv, får alltid en poetisk vri. Både form og farge bidrar til å gjør bildet vakkert. I dette maleriet med en poetisk tittel, kan man se en atombombe, et vulkanutbrudd eller et vakkert tre. Tolkningen overlates til vår fantasi.

Maleriets tittel bidrar til en poetisk innfallsvinkel. Den er tatt fra et kjent dikt, hentet her fra Wikipedia:

Trees
By Joyce Kilmer
I think that I shall never see
A poem lovely as a tree.
A tree whose hungry mouth is prest
Against the earth’s sweet flowing breast;
A tree that looks at God all day,
And lifts her leafy arms to pray;
A tree that may in Summer wear
A nest of robins in her hair;
Upon whose bosom snow has lain;
Who intimately lives with rain.
Poems are made by fools like me,
But only God can make a tree.

Alfred Joyce Kilmer (1886-1918) var en ung amerikaner som døde tragisk bare 31 år gammel i Første Verdenskrig. Diktet ble oprinnelig utgitt i 1913, og ble populært tonsatt i 1940- og 50-årene. I 1948 ble det brukt i en langfilm av Walt Disney, «Melody Time». Diktet ble også parodiert for sine enkle metaforer. André Bjerke har oversatt det til norsk med tittelen «Trær». Wikipedia.

Sammen med Marius Heyerdahl (1938-1979) og Willibald Storn (1936-) dannet Per Kleiva en opposisjon i kunstnermiljøet:

Vi leste om zen-buddhismen i beat-litteraturen som kom fra USA. På egen hånd hadde jeg oppdaget den japanske haiku-poesien. Den rommer så rene bilder.

-Fikk du noe ut av beatforfatterne, Jack Kerouacs «On The Road» f.eks.?

-Om ikke stoffet trengte helt inn, levde vi delvis i takt med ånden i boka. Vi var også på leting! Og vi hadde i hvert fall hørt om Allen Ginsbergs diktsamling «Howl». Ellers var jeg opptatt av Henry Miller. Hans «Åpent brev til surrealistene» gjorde et veldig inntrykk.

-Var det på denne tida du oppdaget popkunsten også?

-Utstillingen i Galleri 27 (1964) ble både en begynnelse og en avslutning. Året før hadde jeg vært med på Høstutstillingen, det var nærmest en betingelse for å stille ut separat. Det var utstillingen i Galleri 27 som plasserte meg på kartet. Rolf Nesch kjøpte et bilde. Det var en stor oppmuntring. Stein Mehren kjøpte et også. Likevel skjedde det viktigere ting den våren.

Ørnulf Opdahl og jeg dro til Louisiana i Danmark for å se en utstilling av Jim Dine, Roy Lichtenstein, Claes Oldenburg, James Rosenquist, Andy Warhol, George Segal og Tom Wesselman. Det ble et nytt sjokk, en opplevelsesmessig revolusjon.

Brikkene falt på plass.

Under overskriften Stavanger får besøk av Homo Ludens skriver Ulf Renberg videre:

-Louisiana-utstillingen var vår tid! Tomatsuppebokser og Marilyn Monroe. Jim Dine hadde plassert verktøyet sitt i et landskap av et assemblage. Magi og hverdag samtidig. Kunst som nesten ikke var å kjenne igjen som kunst. Jeg kastet tresnittfjelene, alt dette halvkinesiske og småfranske. Det var like avlegs som gammeljazz etter Coltrane.

-Et sjokk, sa du?

-En befrielse! Endelig var det lov å lage andre bilder enn dem jeg ikke fikk til. Av gammelt var det bare Tapies som fikk være med. Vi stjal som ravner fra Dine og Warhol. Det vil si, stjal – ingenting er bare inspirasjon eller tjuveri. Vi gikk tett innpå. Studerte dem som andre hadde studert Rembrandt og Rubens før oss.

-Willi Storn og Marius Heyerdahl var på de samme stier?

-De to og flere andre. Marius var viktig. Vi var godt kjente fra Skippergata og hadde vært en tur i Paris sammen også. Han var på jakt, en drivkraft bak mye av det opprørske, for han ga faen! Vi finkjemmet brukthandlere og avfallshauger. Det ble bilder og skulptur av alt. Arne Sørensen skaut på bildene sine med gevær! Vi hadde det travelt, for nå var det mulig å lage noe sant. Alt måtte undersøkes, ingenting var hellig. Hovedsaken var ikke å lage egne bilder lenger, men å undersøke billedspråket, ta det opp og filleriste det. Det måtte gjøres på en måte som var fri. Vi trodde vi kunne være frie den gang. …

-Hva har andre, samtidige kunstnere her hjemme betydd for deg?

-Mye! Verken Willi eller Marius – som er død – har fått anerkjennelse for det de har gjort og utløst. Ikke bare i meg, men i hele miljøet. Marius kom fra Oslo vest og kunstnertradisjoner han ville bryte med. Willi fra et krigsherjet Østerrike med jævlige personlige erfaringer og en voldsom uttrykkstrang i seg. Begger bar på sprengstoff. Wille er langt fra ferdig med å eksplodere. Marius … mot slutten forsvatn ha mer og mer inn i seg selv, rent kunstnerisk. Men ingen som opplevde den store utstillingen hans i Wangs kunsthandel i 1965, glemmer den. Marius var en sprut av lidenskap og uttrykksvilje. S. 12-14.

På nettet finner man mer om Marius Heyerdahl (1938-1979). Han laget fantastiske, og for samtiden uforståelige, verk i metall blant annet. Han bodde med sin familie i Kristiansand da han ble syk. Han kastet det meste av verkene han hadde i Topdalsfjorden fra en badeplass en mainatt i 1979, rett under Varoddbroa. Han dro kort tid etter til Oslo hvor han skjøt seg, bare 41 år gammel.

40 år etter var mange, blant andre hans sønn Hauk, ivrige etter å få verkene hevet opp fra sjøen. I en artikkel fra 7. oktober 2017 i NRK Sørlandet, er det beskrevet hvordan man fikk dette til, med økonomisk støtte fra Nicolai Tangen. Verkene skal vises i Sørlandets Kuntmuseum «Silosamlingen» når den blir åpnet på Odderøya i 2021.

Vi forstår bedre i dag disse kunstnernes uttrykk.

I den nettopp avsluttede utstillingen over Per Kleivas verk vises det til «spenningen mellom motsetningspar i hans kunst; makt og maktesløshet, dystopi og utopi. Sentralt i Kleivas kunstnerskap var også en eksperimentell lekenhet og utforskning av utradisjonelle materialer …».

Akkurat dette gjaldt også for de andre kunstnerne i dette miljøet på denne tiden i 1960- og 1970-årene.

Kunstnerne provoserte med happenings i forbindelse med utstillinger, blant annet i Stavanger, hvor de oppførte seg outrert for i det hele tatt å få kontakt med et fullstendig uforstående publikum.

Alt syntes autoritært, småborgerlig og kjedelig. Samtidig følte vi denne gleden og optimismen. Det vi så ga oss lyst til å provosere.

-Vietnam-krigen begynte å bli påtrengende?

-Den opptok oss mer og mer. Det samme gjorde atomdebatten og den sinnsyke våpenutviklingen.

Men før vi snakker om det har jeg lyst til å si noe om det lekende mennesket, homo ludens. Marius var opptatt av at fantasien ikke måtte sperres inne i noen arbeidsplikt. …

-Under et møte med politikere i Venstres Hus foreslo du at kunstnere skulle være med når trafikkmiljøene våre ble formet?

-Ja, da var det mange som flirte.

-Publikum trakk ikke på smilebåndet da Sidsel Paaske, Kjell Skyllstad og du arrangerte en happening i Studentersamfundet?

-Folk ble forbanna igjen. Vi gjorde noe med maling og musikk. Kastet bordtennisballer i hue på tilskuerne og bandt dem med tau. Antakelig for å fortelle dem at nå er det slutt på idyllen. Det fungerte ikke. Happening-begrepet var utslitt. For egen del lengtet jeg etter klarere strukturer. Trangen til form begynte å kreve sin rett igjen. Derfor la jeg det meste av pop’en og hard’edge’n bak meg og begynte å jobbe abstrakt, og med formproblemer igjen.

-Når var dette?

-Omkring 1967. Renberg, s. 15.

Dette maleriet er laget det året, 1967.

Under overskriften

Please don’t let them drop that atomic bomb on me!,

står det videre blant annet:

-Et lite sprang bakover, når laget du ditt første politiske bilde?

-Politisk bilde? Er Arne Ekelands mesterverker «politiske»? Jeg liker ikke uttrykket. Det er laget for å gjøre noe ufarlig. Om vi er opptatt av landskaper eller mellommenneskelige forhold, lever vi alle i et samfunn og i verden. …

Og, under overskriften

Revolusjonen er i gang. Følg på!,

står det noe om utstillingen, der dette maleriet var med:

-Du la pop’en bak deg, sa du?

-Jeg hungret etter klarere former. Dro til Paris og malte noen abstrakte bilder. Det ble ikke noe sving på dem, men motivene dukket opp igjen seinere i silketrykkene «Flo og fjøre», «Egget», «Bølgen» og noen til. Viste dem på en utstilling jeg hadde sammen med Jan Grimsrud i Permanenten, i 1968.

-«Skjebneåret»?

-Det trodde vi! I Paris hadde jeg deltatt i noen Vietnam-demonstrasjoner som virket nesten farlige. Jeg fikk innblikk i motkreftene kan du si. Det murra her hjemme også. Det var flere av oss som lurte på om det var noen vits i å lage kunst når det var en flodbølge underveis. S. 16-18.

På Kunstnernes Hus’ hjemmeside, står det utførlig om utstillingen “Kniv i vatn»:

Kniv i vatn er den største utstillingen med Kleivas kunst i Oslo på over 30 år, og inneholder flere verk som ikke har blitt vist siden 60- og 70-tallet. Med sitt presise og poetiske formspråk, sin eksperimentelle tilnærming og sitt brennende politiske engasjement, kan Kleiva betraktes som en avantgardepionér i Norge. Utstillingen viser et utvalg arbeider på tvers av genre og tiår.

Kunstneren har en sentral plass i norsk kunsthistorie og ikke minst i Kunstnernes Hus’ egen historie, og en rekke av arbeidene har tidligere blitt vist på huset. Her hadde han sin første store separatutstilling i 1968, i tillegg til en rekke separat- og gruppeutstillinger fra midten av 60-tallet til 80-tallet. Her utøvde han kunstaksjonisme og et aktivt kunstpolitisk arbeid. Kleiva og hans kollegaer fikk gjennomslag for en rekke saker som fortsatt er av stor betydning for kunstnernes stilling i Norge i dag, for eks visningsvederlag, garantiinntekt og forhandlingsrett med staten.

Som medlem av GRAS-kollektivet i første halvdel av 70-tallet forbinder mange Kleivas kunstnerskap med denne epokens radikale politiske orientering. Blant kampsakene var anti-imperialisme, miljøødeleggelse og atomtrusselen, saker som også brenner på dagens politiske agenda.

Kunstnerne i GRAS arbeidet mye med grafikk. De ville ha kunst ut til folket, og grafikk var i utgangspunktet rimeligere enn malerier.