Katalog
Auksjon, mandag 17. juni kl. 1800

Auksjon mandag 17. juni 2019 kl 18:00

Gamle Logen, våre lokaler

Visning 11.-17. juni.

Hverdager 10:00 - 18:00. Lørdag og søndag 12:00 - 16:00.

Heiberg, Jean (1884-1976)
Mannsportrett 1907

Olje på lerret
100x79
Signert og datert nede t.v.: J Heiberg 07

Kommer for salg mandag 17. juni 2019 kl 18:00

Vurdering
NOK 10 000–15 000 USD 1 300–1 900 EUR 1 100–1 700

Gi forhåndsbud

LITTERATUR: Marit Werenskiold: De norske Matisse-elevene. Læretid og gjennombrudd 1908-1914, Oslo 1972.
Svein Olav Hoff: Pariserne. Henrik Sørensen Jean Heiberg Axel Revold Per Krohg. Malerier 1909-1927, utstillingskatalog Lillehammer Kunstmuseum 2018.
Nkl.no.

I 1905 reiste Jean Heiberg til Paris og begynte på Académie Colarossi. Han gikk sammen med de andre elevene og ventet på at Chr. Krohg skulle komme og begynne undervisningen. Krohg valgte å bli i Kristiania den vinteren, og Heiberg fikk tegnekorrektur av en mer ubetydelig lærer, Jules Renard. Hans møte med fransk kunst, særlig de større samlinger av moderne maleres verk, ble langt viktigere for ham.

I Paris ble Heiberg kjent med de norske malerne, og spesielt ble Henrik Sørensen en god venn. Året etter, i 1906–07, delte han atelier med noen av dem i Alfheimgården i Kristiania. De malte akt om dagen, og om aftenen gikk Sørensen og Heiberg og raderte hos Johan Nordhagen.

I samme gård holdt Harriet Backers malerskole til. Etter hennes første separatutstilling i Kunstforeningen januar 1907, overtalte de to vennene henne til å gi dem korreksjon en kort tid i deres atelier.

Heiberg debuterte på Høstutstillingen i 1907 med portrettet av vennen Sigurd Eriksen (Nasjonalgalleriet, Oslo). Det var det første oljemaleri han malte ferdig, og det ble også Heibergs eneste naturalistiske bilde. Det er sikkert tegnet og et godt portrett, men med mørk og grumset fargeholdning. Nkl.

FOTO:

Portrett av Sigurd Eriksen, 1907.
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Nasjonalgalleriet.

Det står også hos Werenskiold at Jean Heiberg bare hadde malt dette ene bildet før han i februar 1908 begynte hos Henri Matisse i Paris. Portrettet av Sigurd Eriksen er holdt i en naturalistisk stil med lett romantisk tilsnitt. Modellens senkede blikk og nonchalante holdning med hendene begravet i bukselommene fører tanken til Edvard Munchs kameratportretter. Bildet utmerker seg ved den sikre tegning og gode karakteristikk, men koloristisk er det lite interessant - det er holdt i en noe grumset skala fra sort til grågult. Til nå hadde Heiberg nesten utelukkende dyrket tegnekunsten - først på Tegneskolen, siden hos Knirr i München og Renard på Colarossi. S. 49.

Her synes det som om Jean Heiberg har malt et naturalistisk eller jeg velger å kalle det realistisk, bilde til. Kan det være malt senere enn portrettet av Sigurd Eriksen, for dette synes ikke koloristisk uinteressant?

Figuren synes inspirert av Harriet Backers franskinspirerte realisme med lyset som får mannens dress til å anta mange forskjellige farger og valører alt etter hvordan lyset faller. I mannens ansikt er det også forskjellige farger som gir karakter til figuren. Det er fargene som formidler en mager mann med innhule kinn. Er det en ung, fattig kunstner som Heiberg hadde i sin nærhet i Alfheimgården i Pilestredet, før han igjen reiste til Paris, og denne gangen til Matisse? Ofte kunne malere i begynnelsen av sin karriere male venneportretter, før det var snakk om å kunne få bestillingsoppdrag på portretter, slik han hadde gjort med det før nevnte portrettet av Sigurd Eriksen. Det kan kanskje være Thorvald Erichsen, tror vi nå, ikke som før antydet Sigurds bror, Bjarne, som her er portrettert. Også Thorvald Erichsen kan ha hatt mye med Alfheim-kretsen å gjøre.

Dette fine portrettet gir en innlevende skildring av den portretterte, og viser Heiberg som en ambisiøs kunstner.

FOTO: Obj. id. 12126

Marit Werenskiold skriver at Harriet Backer betydde meget for de vordende Matisse-elever. Under ill. 7, s. 120.

Det er interessant å se Jean Heibergs videre utvikling som portrett-maler.

I 1905 hadde det vært stort oppstyr rundt "les fauves", "de ville" i Paris, men Heiberg hadde ikke sett utstillingen på Salon d'Automne. Det synes ikke som om noen av nordmennene på Colarossi hadde sett utstillingen, som blant annet bød på 11 bilder av Henri Matisse, "villdyrene"s leder - de kom til Paris for sent på høsten, mente Heiberg.

Jean Heiberg reiste igjen til Paris i januar 1908. Han hadde intensjon om å gå på Académie Colarossi under Christian Krohg, men så ble han slått av Matisses kunst, på Colarossi ble han da bare noen uker. Han traff igjen en venn fra 1905/06, Fred W. Jacobsen fra Stavanger, som modellerte i billedhuggerklassen. Som det videre står hos Werenskiold:

Gjennom Jacobsen ble Heiberg en kveld introdusert hos den amerikansk/jødiske familien Stein. Søsknene Gertrude, Leo og Michael samt Michaels hustru Sarah hadde etter århundreskiftet slått seg ned i Paris, hvor de i en årrekke skulle utgjøre kjernen i et internasjonalt selskap av kunstnere og intellektuelle. Leo og Gertrude er særlig blitt berømmet for sin oppdagelse av den unge Pablo Picasso - Getrude Stein er jo dessuten et av de store navn i amerikansk litteratur. Michael og Sarah, som selv var malerinne, hadde nå i flere år vært Henri Matisses nære venner og velgjørere. Begge hushold hadde betydelige kunstsamlinger med hovedvekten på det radikale maleri, representert ved især Matisse og Picasso. Hver lørdag holdt de åpent hus for alle som ville se samlingene og diskutere kunst og litteratur. En slik lørdag hos Sarah og Michael Stein - de bodde i Rue Madame nær Luxembourghaven - fikk Jean Heiberg for først gang oppleve Matisses kunst:

"Vi hilste på værtskapet og så brugte vi øinene. Fru Stein var iført en dragt med pragtfuldt kinesisk broderi på rød silke, salonen var møblert med tunge italienske renaissansemøbler og gulvet belagt med utsøkte persiske bedetæpper. Det var ingen dårlig ramme for Matisses bilder. Det kunde naturligvis ikke undgås, at jeg med en gang blev sterkt fængslet. Det første jeg helt opfattet var merkelig nok de par tre skulpturer i bronse, som fandtes der, og så croquiserne, som lå til beskuing på et bord. Jeg fik høre, at Matisse var begynnt å korrigere noen få beundrende malere, gatis og nærmest som et eksperiment fordi det interesserte ham. Så fik jeg ikke fred i mit sind, før jeg var optatt i skolen. Jeg var så heldig av en dansk dame, som jeg traf på Collarossi, å bli forestilt for Hans Purrmann som massier (leder) for skolen, og så var det ordnet".

Dette skjedde i februar 1908, vel en måned etter at Matisse hadde begynt sin lærergjerning. S. 17-18.

Den snart 40-årige Henri Matisse sto i 1908 ved et høydepunkt i sin karriere. Fremdeles var han ansett som lederen for den parisiske aventgarden i malerkunsten - "Les fauves". Gruppen, som hadde hatt sitt store gjennombrudd på Salon d'Automne 1905, ble av kritikerne ofte kalt "l'école de Matisse" for å understreke dennes intellektuelle og kunstneriske lederstilling blant kameratene.

Til kjernen i "villdyrene"s krets regnes gjerne ved siden av Matisse hans gode venn Albert Marquet, André Derain, Maurice de Vlaminck, Émile-Othon Friesz, Raoul Dufy og Kees van Dongen. Georges Braque sluttet seg til gruppen en kortere tid.

Kunstnerisk sett representerte fauvistene et dynamisk og hemningsløst maleri, med rene, glødende farger og en emosjonell, urolig penselføring som de viktigste virkemidler. Motivmessig fulgte "Les fauves" i impresjonistenes fotspor: Visuelle inntrykk av landskaper, byscener og figurer ble festet på lerretet som i en rus. Bildets dekorative verdi fikk likevel alltid forrang over naturgjengivelsen - til publikums forferdelse malte fauvistene gjerne grønt hår og røde trær. I motsetning til impresjonistene forkastet de som oftest de atmosfæriske virkninger og dermed luftperspektivet - som Gauguin og van Gogh forsøkte de å bevare maleriets dekorative flatekarakter. Fauvismen har imidlertid aldri vært noen enhetlig stil - gruppens medlemmer forandret stadig malemåte og beholdt i stor utstrekning et individuelt preg. Fauvismen er mer et stadium i deres utvikling mot noe annet - fra 1907 gikk gruppen i oppløsning og de enkelte meldlemmer fant etter hvert frem til personlige uttrykksformer som for fleres vedkommende ligger diametralt motsatt det "ville", fauvistiske maleri. Werenskiold, s. 19.

Ut på sommeren (1908) kom Jean Heiberg oppover på et kort besøk, breddfull av nyheter til malervennene på Lillehammer.

Han kom fra Paris, der han hadde tilbrakt hele våren som elev av Henri Matisse, lederen for de ultraradikale fauvistene. Heiberg snakket ustanselig om sin nye lærer, som for vennene var praktisk talt ukjent. Han viste dem også noen fotografier av Matisses bilder - dette var ikke bare en ny stilmote, men en ny måte å se og arbeide på, forklarte han. Kameratene følte seg både frastøtt og tiltrukket på samme tid - særlig ble Sørensen og Simonsson interessert. Heibergs propaganda fikk store konsekvenser. I løpet av de følgende to år gjenså han alle kameratene på Matisses akademi. Selv reiste han tilbake til Paris tidlig på høsten. Ibid, s. 16-17.

Heibergs elevarbeider fra Académie Matisse viser en radikal omlegning i malemåte. Kontinuiteten anes bare i den sikre tegning - Heiberg behersket allerede dette grunnlaget og kunne derfor straks anvende Matisses råd om forenkling og fargemodellering. Ibid, s. 49.

Vinteren 1909/10 ble på mange måter skolens glanstid - da var elevtallet fremdeles overkommelig, og Matisse hadde meget av gløden i behold.Fra denne vinteren stammer det kjente klassebildet fra Académie Matisse, der elevene er fotografert samlet omkring sin lærer i atelieret i 33 boulevard des Invalides. ... Klassebildet må være tatt tidlig i 1910 og viser ca. 35 persone sammen med Matisse og den mannlige modell. ... Den største nasjonalitetsgruppen er nordmenn - 8 lar seg identifisere: Axel Revold, Henrik Sørensen, Walther Halvorsen, Per Deberitz, Einar Sandberg, Bernhard Hinna, Severin Grande, Alf Lundeby. Veteranen Jean Heiberg er tilfeldigvis ikke med på bildet. Ibid, s. 26-27.

FOTO:

Det berømmelige klassebildet fra Académie Matisse tatt tidlig 1910.

Det første året i Sacré Coeur kom Matisse hver lørdag for å korrigere sine disipler. Etter at han høsten 1909 flyttet med sin familie til en villa i forstaden Issy-les-Moulineaux sydvest for Paris, gikk han over til å korrigere hverannen uke. Den siste vinteren, 1910/11, kom han etter hvert bare på månedlige visitter.Under korrektur-rundene la elevene ned sine pensler og fulgte Matisse andektig fra staffeli til staffeli. Hans bemerkninger var derfor rettet til alle, og fikk ofte en prinsipiell karakter. Han ble stående lenge hos hver enkelt og foretok en nådeløs disseksjon av vedkommendes produkter. Man ble ikke nettopp skånsomt behandlet. Ros vanket det sjelden - når Matisse iblant lot seg begeistre, var det en begivenhet som for lange tider kastet et misunnelsesverdig skjær over den heldige disippel. Noen som fikk ros var Sigrid Hjertén, Henrik Sørensen og Jean Heiberg. Ibid., s. 28 og note 46.

Fra høsten 1910 opphørte Heibergs kontakt med Matisse. De følgende års stadige stilvariasjoner røper eksperimentering og søken etter en personlig uttykksform. Frem til sommeren 1912 ble han boende i Paris. I denne perioden nådde påvirkningen fra franske kunstnere sitt høydepunkt, men Heibergs bilder beholdt likevel stadig en personlig kjerne. Ibid., s. 51.

Heiberg viste i flere akter på denne tiden at han begynte å frigjøre seg mer fra Matisses innvirkning. Han skiller seg fra læreren blant annet med en mindre dristig fargebruk og en større interesse for rom og volum enn læreren på samme tid.

Heiberg røper seg atter som klassikeren - dette var riktignok også en side ved Matisse, som foreløpig var kommet langt sterkere frem i hans teori og pedagogikk enn i egen praksis. Heiberg synes igjen sterkere påvirket av læreren Matisse enn av kunstneren.

Sommeren 1912 malte han "Gammel kone" på Tjøme. Med dette vender han tilbake til sin opprinnelige motivtype, portrettet - beriket med de rent maleriske, koloristiske virkemidler han hadde lært å behandle i Paris. Den rynkete Karine med de resignerte øyne og knoklete hender er blitt en skjønnhetsåpenbaring på lerretet i sin dypblå kjole mot den gammelrosa vegg. Skulle man peke på beslektede verk, måtte det bli hos Cézanne.Det er tydeligvis med stor glede at Heiberg gjenopptar portrettmaleriet. Året etter, 1913, maler han Rudolph Thygesens festlige kontrafei. Modellen med sitt hevede glass og diabolske smil er satt tett opp mot et stormønstret tapet som igjen assosierer til Matisse. ...

FOTO:

Portrett av maleren Rudolph Thygesen, 1913.
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Nasjonalgalleriet.
Foto: O. Væring Eftf. AS.

Fra 1914 satte det inn en storartet blomstring i Heibergs kunst, parallelt med den lykkelige tid han nå opplevde. Han hadde i 1913 giftet seg med billedhuggeren Sigri Welhaven. Verdifulle impulser fikk han vel også under et opphold i Italia vinteren 1913/14. Det første vitnebyrd om Heibergs fulle kunstneriske frigjøring og mesterskap er nok portrettet av den franske skuespillerinnen Greta Prozor. Hun var datter av den polsk-franske Ibsen-entusiasten grev Maurice Prozor. Under 1. verdenskrig var hun gift med Walther Halvorsen. Karakteristikken av denne interessante personlighet bæres frem ved rent maleriske virkemidler - ved akseforskyvninger i figuren og den spinkle pinnestolen skapes et komplisert linjespill som strammes inn av bakgrunnens strenge vertikaler. Kanskje for første gang tar Heiberg seg friheter med sentralperspektivet - de utbrettede stolkarmene har underordnet seg en rent komposisjonell, formal nødvendighet.

FOTO:

Portrett av Fru Prozor Halvorsen, 1914.
Statens Museum for Kunst, København.

Hvor langt Heiberg nå sto fra sin tidligere lærers uttrykksform, viser en sammenligning med Matisses portrett av samme modell, malt 1916. I Matisses versjon har den sittende kvinnefiguren en ornamental, grafisk karakter - den ulegemlige flatheten innenfor de svarte konturlinjene, den tronende holdning og det storøyde, skjematisk tegnede ansikt gir bildet et nesten ikon-aktig preg. Heiberg derimot har interessert seg for modellens individuelle utseende og ansiktsuttrykk, for å skape form, volum og rom. Hans portrett ligger langt nærmere den visuelle virkelighet enn lærerens - etter de søkende ungdomsår har Heiberg inngått et fruktbart kompromiss med naturalismen. (realismen).

FOTO:

Henri Matisse: Portrett av Greta Prozor, 1916.
Musée Nazional d'Art Modern Centre Georges Pompidou, Paris.

En rekke andre figurbilder fra krigstiden viser den samme maleriske og menneskelige rikdom - jeg vil kun peke på det tragiske "Enken" fra 1915, det madonnalignende "Mor og barn" fra 1916 og portrettet av den purunge fiolinisten Mons Michael Lie, som ble malt følgende år. Dette siste bildet eier en styrke og skjønnhet i koloritten som tilmed innen Heibergs produksjon kan betegnes som en sjeldenhet. Ibid., s. 52-53 og note 4.

Også Hoff nevner Heibergs portrettkunst:

Han skulle også utvikle seg til å bli en karaktersikker portrettmaler. S. 64.