LITTERATUR: Hjørdis Danbolt: Synnøve Anker Aurdal, Oslo 1991, verkskatalog nr. 7, avbildet og omtalt s. 46.

Synnøve Anker Aurdals tepper fra årene omkring 1945 til 1955 har klart modernistiske trekk, men de viser også at hun bar vevtradisjonene med seg. Applikasjonene kan ses som et skritt mot det abstrakte eller nonfigurative, som hun skulle komme til å gå inn for senere i sin produksjon. Hodene står frem som identifiserbare og kan minne om tidligere åklær, med de gode og dårlige jomfruer, for eksempel, men ellers synes formene helt løsrevet fra naturformer.

"Kronbruden" er et godt eksempel på dette. ... Hodet av kronebruden er plassert litt nedenfor midten i et trekantfelt, eller snarere foran trekantfeltet. To menn med bunadshatter er satt inn på hver side av midtaksen i øvre halvdel av teppet. Disse tre ansiktene er naturalistiske nok, og skiller seg ut fra de ideogrammer som fyller resten av flaten. Rundt omkring på applikasjonen finnes det former som kan antyde alterbord, lysestaker og kors, der er vaser og blomster, der er hvite felt som ligner på salmeanvisere, og der er øverst tre mangetydige objekter som både kan tolkes som lysestaker og mennesker. Det er til og med rundbuede vifteformer som gir assosiasjoner til romanske vinduer. Slik kan teppet leses som et kirkeinteriør brettet ut i flaten og redusert til ideogrammer. Likevel er teppet mer enn en rebus, fordi hvert objekt er så nærværende gjennom sting, tekstur og farge. Ikke minst er fargen med på å utdype assosiasjonene til kirke og bryllup.

Det som adskiller applikasjonen fra et åkle, er at ornamentene ikke bare er vakre, men også kan oppfattes som ideogrammer og at ideogrammene er satt sammen på en slik måte at de antyder et overordnet tema. Dette tema må betrakterne selv arbeide seg frem til, det krever altså en medskapende innsats av publikum. S. 45-46.