Auksjon tirsdag 22. mai 2001 kl 18:00
Kittelsen, Theodor(1857-1914)
Streik

Olje på papir, oppklebet på lerret
42x57
Signert nede t.v.: Th. Kittelsen

Påtegnet med tittel på baksiden, på blindrammen. Antagelig original ramme.

Utstilt:

Blomqvists kunstutstilling? kat.nr. 463.
Wien 1882?

Vurdering
NOK 70 000

Auksjonert tirsdag 22. mai 2001 kl 18:00

Usolgt

LITTERATUR: Holger Koefoed, Einar Økland: Th. Kittelsen, Oslo 1999.

Theodor Kittelsen malte flere varianter av bildet Streik. Han reiste som sine jevnaldrende malerstudenter til München for å lære og han var interessert i å bli folkelivsmaler. Bildet med sine varianter ble kjent som det første tendensmaleri i Norge. Odd Hølaas kaller et kapittel i sin bok: "Streik" – Kittelsen som vår første sociale tendensmaler, med henvisning til dette temaet blant Kittelsens tidlige arbeider. En deputasjon av arbeidere, tunge sindige folk, er en aftenstund møtt frem hos sine arbeidsgivere, seniorsjefen og den yngre. Det er en forknytt besluttsomhet hos disse folkene. Det er som de er skremt av sin egen trusel, og da den patriarkalske seniorsjefen forferdet og indignert forholder dem det forkastelige i deres fremgangsmåte, lytter de betenkt, mens kvinnene bak dem synes med angst og gru å vente på følgene av deres uforsiktighet. Men farligst er juniorsjefen, for også han representerer en ny tid, han er ikke bare avvisende, han tar også spillet op med en illevarslende nonchalant bevegelse. Han vet hvem som har makten og lar dem gjerne prøve sig...Hele situasjonen er skildret med et forbausende dramatisk og psykologisk klarsyn, i og for sig en bedrift av en tyveåring, men det mest bemerkelsesverdige er at dette er det første realistiske og sociale tendensmaleri i norsk kunst. Først flere år senere begynte Christian Krohg å male sine kraftige tendensbilleder fra fattigfolks liv hjemme i Norge. Hølaas, s. 49. Det kan kalles sosial tendens i valg av motiv, men tolkningen har ingen klar tendens, det kan kanskje heller kalles en beskrivelse av reelle forhold i tiden, uten at man kan lese ut av bildet at Kittelsen har valgt side. Det man kanskje kan si er at Kittelsen med sitt store hjerte sikkert hadde sterk medfølelse med arbeiderne, men på den annen side synes det også som om han kan forstå den eldre mannen. I denne versjonen av bildet ser seniorsjefen slitt ut, og han avfeier ikke arbeiderne uten videre. Han synes å være villig til å forklare arbeiderne tallenes tale, selvfølgelig slik de fortoner seg for ham, men allikevel. En sosial tendens kan kanskje spores i kontrasten mellom de slitte og litt nedbøyde arbeiderne der de står på den ene siden, i skyggen, og den yngre sjefen, med en overlegen mine, der han sitter på den andre siden, opplyst av lampen. Slik er de også rent komposisjonsmessig i bildet satt mot hverandre. Den yngre sjefen har et ufordragelig oppsyn, der han med høy sigarføring og fippskjegg sitter og trommer utålmodig med fingrene på bordet. Kittelsen med sitt skarpe syn for satire slår ned på en slik tåpe med en gang. Den yngre mannen blir i Kittelsens strek bare dum, men selvfølgelig, med makt blir han jo da farlig! Kittelsen gir bildet med denne anelse av karikatur et typisk "kittelsensk" preg. Karikaturer fra alle samfunnsklasser var Kittelsen en mester i å tegne.