Spesialister på Edvard Munch, og eldre og moderne kunst av høy kvalitet.

Katalog
Høstens Utvalgte, del 1

Auksjon onsdag 24. november 2021 kl 18:00

Strangersalen, Gamle Logen

Visning del 1: 30. oktober - 7. november. Visning del 2: 13. november - 24. november.

Siste innleveringsdag Høstens Utvalgte del 2: tirsdag 9. november

Vigeland, Gustav (1869-1943)
Sinnataggen

Bronse
H: 35 cm.
Signert på plinten: G Vigeland

PROVENIENS:

Halvdan Mustad, 1917.

Kommer for salg onsdag 24. november 2021 kl 18:00

Vurdering
NOK 1 500 000–2 000 000

LITTERATUR: Hans P. Lødrup: Gustav Vigeland, Oslo 1945.

Tone Wikborg: Gustav Vigeland, Oslo 1983.

Tone Wikborg: Gustav Vigeland, Oslo 2001, denne lille versjonen "Sint gutt" i bronse fra 1911, avbildet s. 285.

Wikipedia.

Erik Mørstad: "Gustav Vigeland", Nkl.

Snl.

www.vigeland.museum.no, Vm.

Gustav Vigeland uttalte: "For mig er alt skjønt som har liv".

Gustav Vigeland var en fabelaktig skildrer av mennesket i alle livets faser. Han ville skildre hele livssyklusen og barnets verden er formidlet med like stor innlevelse som voksenverdenen.

Proveniensen til denne skulpturen er god:

Vigeland-museet og dets konservatorer har funnet frem Regning nr. 875 fra Kristiania Kunst & Metalstøberi ved Ernst Poleszynski, som viser at "Graatende gut" ble støpt i bronse i juni 1917 til Halvdan Mustad.

Proveniensen viser at dette eksemplaret av "Sinnataggen" er ett av de få, antagelig færre enn ti, som ble støpt i Gustav Vigelands levetid.

Det er denne lille versjonen av "Sinnataggen" Vigeland fikk støpt et ganske lite antall av. Vigeland nummererte ikke eksemplarene og noterte heller ikke noe sted antallet, det er museet som i dag har oversikt over eksemplarene.

Det er meget sjelden at ett av disse få eksemplarene av «Sinnataggen» kommer for salg. Vi hadde ett for salg i 2017. I det hele tatt er det få originaler av Gustav Vigeland i privat eie, han overlot eiendomsrett til sine skulpturer til Oslo Kommune mot å få bygget atelier og bolig i Nobels gate, det som nå er Vigeland-museet.

"Graatende gut", "Sint gutt" eller "Sinnataggen" hører til Gustav Vigelands store fonteneprosjekt.

Fonteneprosjektet var tenkt utført flere steder i byen, før det ble klart at han ville få mulighet til å oppføre det i Frognerparken. Prosjektet ble arbeidet på og omarbeidet en rekke ganger, og denne versjonen av «Sinnataggen» var ment som en av skulpturene som skulle omkranse selve fontenen. Han gjorde om på det hele og «Sinnataggen» slik den nå fremstår i parken ble gjort større, den ble flyttet og plassert blant skulpturene på broen. Denne versjonen av «Sinnataggen» er en som ikke kom til utførelse på Gustav Vigelands endelige fonteneanlegg.

Gustav Vigeland ble født 11. april 1869 i Halse ved Mandal. Flere i hans slekt var treskjærere ved siden av arbeidet med jordbruk og fiske. Faren hans, Elesæus Thorsen (1835-1886), brøt opp og begynte som møbelsnekker. Hans mor, Anna Aanensdatter (1835-1907), lot barna ofte besøke sin fars gård, Vigeland i Sør-Audnedal, og Gustav fikk et godt forhold til sin morfar. I 1889 tok Vigeland gårdsnavnet som sitt etternavn. Selv om forholdene ikke var helt ideelle, fikk Gustav gjennomført grunnskolen og gått noen år på middelskolen. Han følte seg kallet til sin kunstnergjerning. Han øvet seg i å tegne og han var interessert i det han kunne se i bøker av store skulptører som Michelangelo, Leonardo da Vinci og Bertel Thorvaldsen. Gustav Vigeland vokste nærmest opp på Vigeland i Sør-Audnedal. I voksen alder tilbrakte han så og si hver sommer på feriestedet Breime i Lindesnes.

I 1889 reiste han til hovedstaden og tok kontakt med Brynjulf Bergslien. Den unge Vigeland ble hjulpet frem av professor Lorentz Dietrichson og billedhuggeren Brynjulf Bergslien og var som det står i Norsk kunstnerleksikon i 1889 «en ambisiøs nyklassisist». I 1890-årene reiste han mye og udannet seg i skulptørfaget. Som det videre står i Nkl:

90-årene var Vigelands reise- og utdannelsesår: ett år i Kbh. 1891, seks måneder i Paris 1893, en måned i Berlin 1894, fire måneder i Berlin og Firenze 1895, syv måneder i Italia 1896. I Paris traff han Auguste Rodin flere ganger, og fikk adgang til Rodins atelier. Rodins nybarokke stillingsmotiver og impresjonistiske modelleringsteknikk, og ikke minst de litterære motivene, virket overveldende på Vigeland. Men 90-årenes begeistring for Italia og ungrenessansen trakk ham samtidig i en annen retning. Den egyptiske skulpturens strenghet tiltalte også. I tegningene på slutten av 90-tallet eksperimenterte Vigeland da også med fastere komposisjoner og enklere formspråk. Vigeland prøvde å bryte med impresjonismens skulptur- og romoppfatning og med Rodins sensualisme. En radikal omlegging trådte likevel først i kraft med granittgruppene fra 1913. I reiseårene var Vigeland søkende, men på ett punkt var han helt konsekvent: Opposisjon mot åttiårsgenerasjonen og naturalismen. Den negative holdningen slo rot på Den kgl. Tegneskole og ble forsterket gjennom tilknytningen til det nyromantiske kunstnermiljøet og med kjennskapet til den internasjonale symbolismen. Vigelands skulptur fra 1890-årene har karakter av personlige bekjennelser. Fantasiskulpturene, dvs. småskulpturer beregnet for bronsestøping, domineres av intense følelser og av psykologisk innsikt, og de er blottet for enhver form for ironisk distanse.

Gustav Vigeland hadde sett flere fonteneanlegg i utlandet, og han viste tidlig interesse for å lage noe liknende selv. Som Wikborg skriver:

For en ambisiøs ung billedhugger måtte tanken på en gang å lage en fontene med skulpturer virke forlokkende. Det finnes da også en rekke fontenetegninger fra Vigelands hånd ut gjennom 1890-årene, ikke minst fra oppholdene i Italia. I september (1900) laget han en plastisk skisse av seks menn som bærer et kar; vannet var tenkt å skulle renne i loddrette, ujevne striper fra karet og ned i bassenget. S. 141.

Videre heter det i Nkl:

Vigeland ønsket tidlig å manifestere seg som monumentalbilledhugger. Han drømte om suksessoppgaver, helst i hovedstaden. Rundt århundreskiftet syslet han derfor med mange fonteneprosjekter, bl.a. foreslo han fontener i Trondheim og Kragerø. I Hamar realiserte han en liten fontene (1899) som likner på George Minnes brønn med guttefigurer (ca. 1896-98).

Det er i hans planer for et fonteneanlegg «Sinnataggen» for første gang kommer inn i bildet. Denne første versjonen, modellert i leire, av «Sint gutt» fra 1911, var tenkt til en nisje mellom relieffene på den store fontenen. Wikborg, s. 285.

Foto: Tegning av sint gutt. Fra s. 199, kat nr 363.

Undertekst:

Skisse av "Sint Gutt" eller "Sinnataggen" fra 1901. Penn 20,4x16 cm. Første gang Gustav Vigeland tegnet dette motivet. Foto: Wikborg 1983, s. 199.

Han hadde ennå ikke oppgitt ideen med figurer i nisjer mellom hvert av relieffene, og modellerte i disse årene en rekke små skulpturer til dette formål. Motiver kunne han finne ved å bla i sine tusener av tegninger; i 1911 modellerte han altså blant annet en sint liten gutt som han hadde tegnet i London ti år tidligere. Serien med nisjeskulpturer ble aldri gjennomført, men enkelte av figurene skulle dukke opp igjen i større format på et senere tidspunkt og i en annen sammenheng. Wikborg, s. 285.

Wikborg skriver videre:

Mot slutten av året 1905 skjedde noe som satte fart i fontenearbeidet. Det gikk rykter om at komiteen som planla et Eidsvollsmonument til 100-årsjubileet for Grunnloven i 1914, kastet begjærlige blikk i retning av Brændevinssamlagets fond til fontene på Eidsvolls plass. … . Vigeland våget ikke å vente lenger. Han la annet arbeid til side, og 14. januar 1906 hadde han ferdig et skissemessig utkast til fontenen som ga et inntrykk av helhetsvirkningen. S. 246.

Det var usikkerhet med hensyn til om fonteneprosjektet skulle kunne la seg gjennomføre, men:

Usikkerheten la ingen demper på kreativiteten, tvert imot tenkte han på å inkorporere nye serier av skulpturer. Han skriver til Gunnar Heiberg at prosjektet er hovnet opp: i karmen rundt fontenebassenget ville han innfelle henimot 100 relieffer og samme antall småfigurer. I juli avtalte han med direktør Grosch å stille ut fontenemodellen i Kunstindustrimuseet samme høst. (1906). Overbevist om sitt verks kvaliteter, foreslo han at det skulle henge avbildninger av de mest berømte fontenene i Europa på veggene. I løpet av sommeren laget han skissen av midtgruppen med de bærende mennene og deretter en modell av bassenget med relieffene som et bånd rundt karmen. Mange av motivene som han hadde måttet velge bort da han laget skissene til karmgruppene, gjenoppsto i den nye skulpturserien. Arbeidet gikk i forrykende tempo. Skissene til de 66 relieffene ble modellert mellom 25. og 30. august. (1906). Relieffene er riktignok ganske små og figurene bare så vidt markert, men gir allikevel en klar forestilling om det enkelte motiv i en suverent antydende form. Det finnes imidlertid ingen spor av de bebudede nisjefigurene. Tiden var knapp, og selv for Vigeland må det ha vært et problem å finne motiver til figurer mellom hvert av de 66 relieffene. Dessuten var fontenen allerede så stort anlagt og tilsvarende kostbar at det kunne være taktisk uklokt å føye til ytterligere en skulpturrekke. S. 247-248.

Foto: Gutt i urnehank. Fra s. 158, kat nr 290.

Undertekst:

Gutt i urnehank. Urne til fontenen. Penn 15,5x20 cm. Skisse av Gustav Vigeland fra 1901. Foto: Wikborg 1983, s. 158.

Gustav Vigeland hadde først tenkt å ha urner på bassengkarmen, men kom så på ideen å forme dem som trær.

Tre-urnen, som Vigeland nå kalte den, ga ikke bare langt bedre muligheter for variasjon i figurfremstillingen. Treet var i seg selv et stemningsskapende element, det dannet en romantisk ramme rundt menneskene og skapte en nærhet mellom dem og naturens verden. I tillegg hadde treet en iboende symbolikk med røtter i de eldste myter og religioner: det kunne med letthet oppfattes som «livets tre» og gi meningsfylte assosiasjoner til kretsløpet og den evige regenerasjon. S. 245.

Foto: Geniesverm. Fra s. 168, kat nr 305.

Undertekst:

Geniesverm. Ca. 1905. Penn 21,8x14 cm med påskrift: "Som en Bisværm-klump skal de hænge". Skisse av Gustav Vigeland. Foto: Wikborg 1983, s. 168.

Foto: Trær med genier. Fra s. 175, kat nr 316.

Undertekst:

Geniesverm. Tregruppe på fontenen med 18 små barn. Bronse, H: 2 m. Foto: Wikborg 1983, s. 175.

Det ble besluttet å oppføre fontenen på Eidsvolls plass og Oslo Kommune bevilget penger til prosjektet.

Som Wikborg skriver s. 256-257:

Fontenen var bragt i havn.

Planen utfoldet seg slik: I 1907 Eidsvolls Plass; i 1914-15 Abelhaugen; i 1917 Nobels gate og i 1922 ved Frogner-dammene.

Fonteneanlegget kom ikke til å bli satt opp på Eidsvolds plass, slik planen var i 1907. I første omgang skulle Vigeland få et nybygg til sitt atelier på Hammersborg. Det ble bygget i 1908. Her kunne han forme figurene i leire, få dem støpt i gips og få lagret dem etter hvert i det gamle atelieret.

Vigeland brukte tid på å tenke nærmere over rekkefølgen på fontene-skulpturene, og i en notisbok fra 1912 finnes første daterte liste over tregruppenes plassering, som er nesten identisk med den endelige. Av denne listen fremgår det at skulpturene ville komme til å danne en fortløpende beretning om mennesker i forskjellige aldre og stadier, med livets syklus som det sammenbindende og overordnete tema. Også relieffene rundt karmen kom til å følge samme «program»: Fra 1914 foreligger en skjematisk tegning av fontenens grunnriss med avmerkede seksjoner betegnet «ufødte, smaa, ældre, gamle, døde». … Foruten flere almenmenneskelige fremstillinger, innlemmet Vigeland også rene fantasimotiver med blant annet kombinasjoner av mennesker og dyr. Wikborg, s. 286.

Foto: Gutt på horn. Fra s. 176, kat nr 317.

Undertekst:

Genius står på kraniet til fortidsdyr. Relieff på fontenen. 1916. Bronse, 55x60 cm. Foto: Wikborg 1983, s. 176.

Det var Vigelands idé å flytte anlegget til et sted hvor det ville få bedre plass, nemlig til Abelhaugen i Slottsparken. Det var da planen i 1914-15.

I atelieret på Hammersborg utstilte Vigeland i april 1916 planer og modeller til fonteneanlegget på Abelhaugen, og det var lange køer for å slippe inn. Wikborg, s. 316.

Det ble etter hvert helt nødvendig for Vigeland å flytte sitt atelier. Hammersborg-reguleringen ville også føre til at atelieret måtte rives. I samarbeid med sin komité kom han til at han ville søke om å overdra alle sine verker til kommunen, mot at de ville bygge et atelier til ham.

2. januar 1919 skrev han: «Jeg erklærer herved at jeg er villig til at skjænke til Kristiania kommune originalmodeller, studier, og skisser til alle arbeider i marmor eller anden sten, bronce, træ o.s.v. som befinder sig i og utenfor atelieret ved min død – mot at der blir reist en passende bygning hvor jeg kan utføre fontæneskulpturene og hvor samtlige arbeider som en hel og udelelig samling kan faa staa for fremtiden. Ærbødigst Gustav Vigeland. Wikborg, s. 334.

Kontrakten med kommunen ble underskrevet i 1921. Da hadde man funnet tomten i Nobels gate og byggearbeidene kunne starte.

Foto: Mustads barn. Fra s. 286 hos Wikborg 1983, eller s. 211 hos Lødrup.

Undertekst:

Skulpturgruppe, Wilhelm Mustads barn. Gips, 1917. H: 80 cm. Foto: Wikborg 1983, s. 286.

Gustav Vigeland hadde nå den idéen at fonteneanlegget skulle flyttes foran det nye atelieret i Nobels gate. Fontenekomiteen kom til at det var for liten plass og foreslo for ham en alternativ plassering, nemlig Frognerområdet, det vil si vest for Frognerdammene, som etter at bygningene fra Jubilæumsutstillingen i 1914 var blitt revet, hadde ligget brakk. Vigeland fremla i 1922 sin plan om å flytte anlegget til området omkring Tørtberg vest for Frogner-dammene. Dette ble vedtatt i 1924, og den endelige plan ble godkjent i 1931. Anlegningen av Vigelandsparken strakte seg over en årrekke. Området øst for nordre og søndre Frognerdam var allerede rundt århundreskiftet utlagt til en offentlig park. Området vest for dammene ble i 1924 overlatt Vigeland til oppførelse av Fontenen og Monolitten med de omkringstående granittgruppene. Vigeland gikk så i gang med å modellere den veldige, nesten 17 m høye Monolitten med sine 121 figurer som nå skulle krone skulpturparken. Etter at granittblokken (fra Iddefjorden) var brakt på plass i 1928, foregikk huggingen i 1929–42. I 1926 tegnet Vigeland de fem smijernsportene som danner hovedinngangen til parken, og i 1930-årene de åtte figurportene rundt Monolitt-platået. Rundt 1930 ble Vigelandsanlegget utvidet til også å omfatte en ny, skulpturutsmykket bro og en praktport mot Kirkeveien. Som siste hovedledd i anlegget modellerte han da de 58 broskulpturer i bronse, 1926 til 1933, Livshjulet og den svære, figurrike gruppen Slekten i nord og Trekanten i sør. Wikipedia og Vm.

Foto: Sinnataggen på broen.

https://www.google.com/search?rlz=1C1EJFC_enNO888NO888&sxsrf=AOaemvJXAoNZ9RBUD3817Cw8rLXLGtqIGA:1632313832298&source=univ&tbm=isch&q=vigeland&sa=X&ved=2ahUKEwjZ24rxypLzAhXv-ioKHbMRAZQQiR56BAgvEAI&biw=1920&bih=937&dpr=1#imgrc=TZFM5-V192oSaM&imgdii=1fF42_Nb4V--LM

Undertekst:

"Sinnataggen" på broen i Frognerparken. Utformet omkring 1928.

«Sinnataggen» er en av de 58 broskulpturene i Vigelandsanlegget i Frognerparken i Oslo. «Sinnataggen» viser en sint gutt og regnes som Gustav Vigelands mest kjente skulptur. Denne større versjonen av «Sinnataggen» ble modellert av Vigeland sannsynligvis i 1928. Den er støpt i bronse og ble satt opp som en av broskulpturene på «Broen» i Vigelandsanlegget i 1940. «Sinnataggen» er flere ganger utsatt for hærverk og er også blitt stjålet, men har kommet til rette igjen. Skulpturen er 83 cm høy. Wikipedia.

Først rundt 1950 var de fleste skulpturer og arkitektoniske elementer kommet på plass. Oslo kommune var den største bidragsyter til realiseringen av kunstnerens visjoner, men også en rekke privatpersoner og bedrifter bidro med generøse tilskudd for at Norges hovedstad skulle få en park som det ikke finnes maken til i hele verden. Vigeland modellerte egenhendig alle skulpturene i Vigelandsparken i full størrelse i leire. Hoggingen i granitt og støpingen i bronse overlot han til en rekke dyktige håndverkere. Vigeland sto dessuten for den arkitektoniske utforming og den parkmessige planlegging av det over 300 mål store parkområdet.

Vigeland opplevde ikke selv å se parken ferdig.

Wikipedia og Vm.

Det er blitt sagt om Vigelandsparken at den er en av de viktigste frembringelser innenfor den internasjonale symbolismen. En 1800-talls drøm var å kunne gi en altomfattende presentasjon av det menneskelige drama i kunsten. Dette allsidige skulpturverket gjør nettopp det. Andre har uttalt at parken representerer en optimistisk hyllest til livets kretsløp og innehar en religiøs dimensjon: "Frognerparken er nesten som et friluftstempel".

Gustav Vigeland sa selv: "Mitt arbeide er almenmenneskelig og personlig".

Wikborg 2001, s. 522.

Gustav Vigeland fremstilte mennesket i alle aldre, og fremstillingen av barn hører med blant hans eminente arbeider i hans store livsverk.

Foto: Smijernsport med genier. Fra s. 200, kat nr 203.

Undertekst:

Smijernsport med genier. Vestre inngang. Foto: Wikborg 1983, s. 200.