I strandbildene til Rom, kan man se innflytelse fra Edvard Munch. Linjeføringen og de store fargefeltene gir en malerisk uttrykkskraft som underbygger stemningen i motivet. I Solbadere fra 1928 har Rom malt figurer inn i et skjærgårdslanskap som bader i sommersol. Store fargefelt i grønn og blåfarger dominerer komposisjonen, og flankeres med oransje og gultoner for å fremheve sollyset mot skygge. Landskapet og figurene er omrisset av en sort linje som gir assosiasjoner til den franske cloisonnismen, slik vi kjenner fra Paul Gauguin og Pont Aven skolen. Denne teknikken hadde referanser til emaljearbeid og blyglass, hvor store fargefelt ble rammet inn av en mørk linje som avgrenset rene fargefelt. Interessant nok har Rom i Solbadere valgt å male solen i motivet uten denne den sorte linjen. Resultatet er en illusjon av et sollys som blør over sommerhimmelen med en ukontrollert vitalisme som ikke lar seg fange inn bak en linje.

I 1950-årene henter han motiver fra Sørlandet og Rom viser en ny interesse for stofflige kvaliteter i tolkningen av naturen i maleriet. Hans uttrykk varierer mellom å være kraftig, med hovedvekt på brede penselstrøk med mye farge, til å benytte seg av en transparent teknikk med flytende overganger. Rom foretrakk ofte svarte konturer som avgrensninger i motivet og som et middel for å gjennomføre en forenkling av naturens former. Hans teknikk blandet elementer fra både den impresjonistiske og den dekorative kunsten.

Etter 1957 utvikler Rom seg mot en mer konsekvent bruk av abstrakte former, hvor motivet består av kontraster mellom lyse og mørke fargepartier. Disse feltene kunne dekke hele lerretet, eller bli plassert i små, konsentrerte felt. Rom er spesielt kjent for sine abstraherte svaberg og knauser i blå og grønnvalører. En tydelig inspirasjon har vært små naturlige miljøer av landskap med flora, hvor særlig blomster ble fremhevet. Felles for Roms landskap og blomsterbilder, er hvordan han tangerte mellom fargebruk satt opp mot kontraster i sort eller grått.

-Luisa Aubert