Auksjon onsdag 5. juni 2024 kl 18:00
Heyerdahl, Hans(1857-1913)
Kiøsterudgården, Åsgårdstrand

Olje på leret
122x90
Signert nede t.h.: Heyerdahl

Kommer for salg onsdag 5. juni 2024 kl 18:00

Hans Heyerdahls og landskapet i Åsgårdstrand

Kiøsterudgården i Åsgårdstrand er i dag, slik som for hundre år siden, et landemerke når man ankommer den lille havnebyen i Horten. Bygget var et populært motiv for flere av de kunstnere som oppsøkte badebyen på slutten av 1800 og begynnelsen på 1900 tallet. Det hvite, staselige huset har blitt en markør i norsk kunsthistorie, gjennom de kunstnere som la sin elsk på den pittoreske byen med den bratte topografien.

Husets historie

Kiøsterudgården har i dag adressen Havnegaten 5, og består av et større hvitt hovedhus, låve og andre mindre småhus. Huset ble bygget med hoved fasaden vendt mot havet, hvor dampbåter, seilskuter og lasteskip med trevirke på midten av 1700 tallet ankom byen. Havnen i denne lille badebyen har alltid vært knyttet opp mot den aktiviteten som foregikk ved havnen, rett nedenfor det store, hvite huset. Trelasthandelen var viktig for Åsgårdstrand, og tiltrakk seg den nye handelsadelen. Åsgårdstrand så derfor til handelsbyen Tønsberg for å hente inspirasjon til mer fornemme bygninger som kunne huse den nye klassen av innbyggere. Kiøsterudgården er et slikt bygg, som tydelig manifesterer velstand, gjennom sin sentrale beliggenhet og tilbaketrukkenhet fra veien. I litteraturen om Åsgårdstrand trekkes det frem tre hus som alle kommuniserer dette uttrykket for nyervervet status: Skovdahls hus, Grand Hotel og Kiøstudergården. Arne Eide beskriver disse tre søstergårdene slik: «Med bredde og verdighet under de rolige valmtak hevet de sine veldimensjonerte hvite, lysende bygningskropper i det stigende terreng, omga seg lett kokett med flatterende løvkroner og satte et kvalitetsstempel på hele landstedet». For de som har besøkt Åsgårdstrand, kan vi nok si at byens øvrige arkitektur oppleves som pittoresk og smått i sammenligning.

Kiøsterudgården har heller ikke en beskjeden historikk, fra det ble bygget på grunnen til Grev Wedel Jarlsberg i 1789. Huset ble oppført av handelsmannen og skipsrederen A.A Riddervold, som hadde tjent sin formue på skipsfart og tømmerlast. Etter hvert ble det bygget ytterligere småhus på grunnen for å imøtekomme eiernes behov for bryggerhus, plass til tjenestefolk og fjøs. Eiendommen gikk i arv til neste generasjon, og huset dermed Åsgårdstrand første ordfører i 1838.

I 1851 selges det store hvite huset og tilhørende eiendom til A.O. Moldenhauer, før det skifter hyppig eiere frem til det kjøpes av A.S Kiøsterud, som har gitt navn til huset. Huset blir fredet i 1927, og familien Kiøsterud brukte hovedhuset primært til en sommerresidens frem til 1955. Kiøsterud familiens sommerhus er et tidsvitne på den nye livsstilen som trer frem med vitalismes idéer om sunnhet og friluftsliv på tidlig 1900 tallet. Vitalismen blir en markør for nye idéer i kunsten, litteraturen, filosofien og ikke minst i helsepolitikken. Bad, frisk luft og sollys ble viktige kilder til god helse, men også noe som var forbeholdt den øvre middelklasse og overklassen. Det er altså dette fenomenet som gir Åsgårdstrand sitt nye rykte som badeby og endrer statusen fra å være et knutepunkt for skipshandel, til det vi muligens forbinder byen med i dag. Byens nye status underbygges også av de mange sommermotiver som blant andre E. Munch og H. Heyerdahl malte her.

Åsgårdstrand som yndet motiv

Mange kjenner nok igjen dette hvite huset i Åsgårdstrand fra Munchs motiver som Hus med rød villvin (1909), Rød villvin (1898-1900) og Pikene på broen (1901). Rene landskapsmotiv hvor huset troner frem er Trær og Hagemur i Åsgårdstrand (1902-04), Kiøsterudgården (1902-03) og Kiøsterudgården i Åsgårdstrand (1905). Munchs tilhørighet til Åsgårdstrand er udiskutabel, både gjennom Munch-familiens mangeårige leie av sommerhus her og Munchs kjøp av hans første eget hus i 1898. I dag fremstår dette husets interiør som en tidskapsel, med kunstnerens private eiendeler sirlig plassert på to rom og kjøkken. Det er som om han nylig har forlatt huset. Husets hage gjenskapes i disse dager til den form den hadde da Munch levde her, og hvor både slagsmål og kjærlighetssorg fant sted i det lille gule huset.

Men badebyen var ikke et yndet reisemål i de varme sommermånedene bare for Munch. Stedet tiltrakk flere kunstnere som Oda Krogh, Fritz Thaulow og Hans Heyerdahl. For Heyerdahl blir byen et fast tilholdssted på årlig basis fra sommeren 1885, og frem til hans død i 1913. Byens landskap og lett stigende topografi sett fra havnen, ble et populært motiv for kunstneren. Hans mest populære motiv var bebyggelsen, slik som i Åsgårdstrand (1892) med de lange rekkene av bjørketrær som slynger seg langs promenaden. I Fra Åsgårdstrand (1894, Nasjonalmuseet) ser vi Heyerdahls særegne utførelse av fjorden, gjennom gylne toner i det blå vannet. I 1890 årene ble Heyerdahls fargebruk mer innskrenket i hans søken etter fargeklanger som hadde sterk effekt på de mer forenklende komposisjonene. Målet var en kunst med begrenset bruk av detaljer for å oppnå en mer dekorativ stil. I maleriene hvor han jobber mot dette uttrykket, men allikevel legger vekt på tegning og modellering slik vi kjenner fra det franske samtidige maleriet, er noen av hans beste fra denne perioden. Fra Kiøsterudgården. Åsgårdstrand er et slikt verk, hvor motivet forankres av bevegelser som penselføringen skaper om til krusninger på vannet, raslende løv og vind i flagget. Det er som om motivet sitrer av bevegelse.

Gamle mestere, landskap og portrett

Høsten 1873 blir Hans Heyerdahl innskrevet som P.C. Thurmanns elev ved Den Kongelige Tegneskole. Den unge gutten hadde fra 14 års alderen allerede vist talent for å skape motiver inspirert av de eldre mestere gjennom studie av rom, form og naturen. Under Thurmann fikk Heyerdahl undervisning i den populære Düsseldorf-stilen, med hovedvekt på utførelsen av landskap i harmoniske og brune sjatteringer. Den akademiske læringen fikk han deretter ved akademiet i München, med undervisning som var forankret i maleritradisjoner fra renessansen og barokken. I München ble Heyerdahl oppmuntret til å velge figurmaleriet fremfor landskapet, og i hans to velkjente portretter fra perioden, Christian Skredsvig (1876, Nasjonalmuseet) og Eilif Peterssen (1877, Nasjonalmuseet), ser vi de to ytterpunkter av formspråk som Heyerdahl behersket i portrettet. Portrettet av Skredvig har en sterkere opplevelse av avstand mellom subjektet og betrakteren slik vi kjenner fra renessansen. Portrettet av Peterssen dirrer derimot av energi og indre varme.

Mest kjent er Heyerdahl for sitt store maleri Adam og Eva drives ut av Paradis (1877, Nasjonalmuseet) som han malte kun 22 år gammel, og som ble premiert ved den prestisjefylte Verdensutstillingen i Paris samme år. I dette maleriet viser Heyerdahl sitt talent for å kombinere et moderne historiemaleri i tråd med München-skolen, kombinert med den gripende psykologiske følelsen av frykt i figurenes personlige uttrykk. Blant kunstnermiljøet i Kristiania ble Heyerdahl omtalt som en rendyrket naturalist, noe som bare beviser hvordan kunsthistorien gjennom tidene omskrives med nye perspektiver.

En mann av mange talenter

Heyerdahl mestret på mange måter de ulike maleriske idealer og retninger som beveget seg fra slutten av 1800 tallet og inn i mellomkrigstiden. Hans oeuvre viser inspirasjon fra både renessansemalerier, den barokke dynamikken og det franske friluftsmaleriet. På mange måter kan man påstå at han var et «vidunderbarn», som mestret flere stilarter og aldri stod lenge på stedet hvil i sin kunstneriske utvikling.

Etter suksessen på Verdensutstillingen, får Heyerdahl undervisning fra Leon Bonnat, som ble regnet som den beste læreren i figurmaleri. Oppholdet i Paris gir Heyerdahl muligheten til å oppsøke Louvre, for å kopiere de gamle mestere slik som var vanlig. Kopiene ble gjort etter ulike mestere og epoker, og muligens er det her vi kan anspore denne unge mannens multifassetterte talent. Han ser nemlig ut til å ha en egen evne til å gjøre oppdagelser som hjelper ham å beherske ulike stiler.

I årene som fulgte, hadde Heyerdahl en aktiv utstillingsperiode både i Kristiania og i Europa. Og etter å ha behersket en rendyrket naturalisme gjennom detaljrike motiver, tar han opp igjen landskapsmotivet. Man kan se at Heyerdahl utforsker landskapet på ulike måter, ved bruk av ulike maleriske virkemidler. To eksempler på dette fra samme år er Landskap fra Telemark (1881) hvor naturen gjengis atmosfærisk og sanselig og På kirkegården (1881), hvor landskapet er en scenografi for å fremme en sentimental historie. Heyerdahls nysgjerrighet og utforskning av maleriet, påvirkes også av hans opphold i Firenze, hvor han tar til seg de gamle florentinske mesternes kunst, og dermed bryter med den modernistiske påvirkningen som det franske maleriet har gitt ham frem til da. Etter å ha dratt tilbake til München og Paris på en studiereise i 1884, vender han hjemover og starter en rekke med årlige sommeropphold i den idylliske badebyen Åsgårdstrand. I denne perioden maler Heyerdahl en rekke motiv, som blir svært populære blant samlere. Motivene kan oppfattes som naturalistiske, men med en dekorativ tilnærming som gir komposisjonens en overordnet rolle, med fyldige og harmonerte farger påført med myke penselstrøk. Den franske påvirkningen kan sees allerede i Badehuset fra Åsgårdstrand (1886, Bergen Billedgalleri), med en naturskildring som er elegant utført i vibrerende og lette fargetoner.

I motivene fra Åsgårdstrand, fremstår Kiøsterudgården og ikke minst det store treet på eiendommen, som motiver Heyerdahl stadig kom tilbake til etter flere reiser i utlandet. Åsgårdstrand blir hans maleriske tilholdssted, og motivene herfra viser hans mer fargerike palett. Heyerdahl blir regnet som en av sin generasjon mest talentfulle malere, med stor annerkjennelse allerede fra ung alder. Hans tidlige berømthet kan også ha vært hans hemsko: Hans evige nysgjerrighet over mange år, studiereiser og evne til å tilegne seg kunnskap fra eldre mestermotiver, gjør ham muligens for bred i sitt uttrykk for å kunne plassere ham i en kunstnerisk krets. De kunstnere som i kunsthistorien har vært mest vanskelige å definere, er ofte de som har det mest dynamiske repertoaret. Heyerdahl er på alle måter en av disse.

-Luisa Aubert

Les mer om Åsgårdstrand her

Arne Eide, «Åsgårdstrand. Om hvite hus og løvkroner» (1946)