Kittelsens følelse for det norske antok aldri maktelitens eller politikkens språk, men det var det fattige, grasrot-Norge med dets særpregede verden av forestillinger og tradisjoner, han holdt seg til. Det må fremheves at Kittelsen i så måte selv ble en kilde - i sitt arbeid med å finne frem til det rotekte norske, fikk han kjennskap til det mest egenartede for landet og folkets karakter. Denne kunnskapen anvendte han på et personlig vis. Kittelsen karikerte ofte det særnorske, skapte på sin måte nærmest vrengbilder av det, men i den robuste norske tradisjonen var det i sin skjønneste orden. Nordmenn liker å se seg selv, og kan mildne selvopptattheten med en porsjon humor eller selvironisk latter, så er det helt greit ... Kittelsen satte noe inn i vår tradisjon som ikke var der før, ikke så synlig i hvert fall, men som svært mange kjenner igjen.

I de fattigste deler av Norge fant han et miljø som han umiddelbart kom i kontakt med. Kittelsen følte virkelig at han var kommet "hjem" både på Sole og på Lauvlia.

"- i sitt arbeid med å finne frem til det rotekte norske, fikk han kjennskap til det mest egenartede for landet og folkets karakter"

Den folkelige tilnærmingen til billedkunsten var hva Kittelsen ville forholde seg til. Det innebar at litterære forankringer (f.eks. eventyrene om Askeladden) betydde mye for gleden ved å oppleve kunst. Kittelsen malte aldri vakre kvinner bare for å male vakre kvinner, de ble stort sett prinsesser eller huldre, dvs. uoppnåelige i virkelighetens verden, men ikke i fantasiens kongerike. Humor var heller ikke et tabu, men et pre hos det utviklede kunstpublikum. Kittelsen søkte kontakt med publikum på så mange forskjellige vis, bl.a. gjennom sine mange trykte bilder og tekster. Gjenkjennelse og affeksjonsverdi spilte også aktivt inn, og Kittelsen fremtrer uten kunstsnobbete holdninger i slike sammenhenger.

Hans nysgjerrighet for menneskehetens mest originale og komiske avarter syntes umettelig, enkelte vil til og med beskrive hans kunstneriske virksomhet som preget av barns tilnærming, dette å se verden for første gang. Han ble i så måte aldri voksen.

"Hans nysgjerrighet for menneskehetens mest originale og komiske avarter syntes umettelig"

Holger Koefoed & Einar Økland "Th. Kittelsen. Kjente og ukjente sider ved kunstneren" s. 217-220

Kittelsen-familien gled fort inn i landsens liv både i Eggedal og Sigdal. Det varte ikke lenge før de "hørte til" og ble møtt med tillit og vennskap. I "Folk og trold" har Kittelsen gitt kostelige skildringer av de mange originaler som norsk bygdeliv ennå for 70-80 år siden var så rikt på.

Også i Sigdal vrimlet det av figurer som appellerte uimotståelig til Kittelsens humoristiske sans. "Ja, hvor mange rare folk vanket der ikke paa Lauvlia! Der kom baade høgt og lavt, like til fantefolk. De fleste søkte ind i kjøkkenet, kaffekjelen var jo saa letvint at faa liv i, bare de blev tversittende og tok det med ro. Og den kunst kunde de alle". Det gjaldt ikke minst "grøtklatten" Sevat, som Kittelsen i ord og strek har gitt et så treffende bilde av. Og hvor har han ikke tatt på kornet de byrge "grautkjerringer" som kommer med fón til barsel eller bryllup! Og der var handelskaren Halstein Hjælmen fra Hallingdal som kom et par ganger om året med "ipperlig" rakørret og andre varer, altmuligmannen Lars Lia og mange andre.

Leif Østby "Theodor Kittelsen" s. 145-146