LITTERATUR: Lorentz Dietrichson: Adolph Tidemand, hans Liv og hans Værker, Christiania 1878, I-II, kat.nr. 206 i kronologisk Fortegnelse, II, s. 185 , katalogisert under III Folkelivsbilleder i systematisk fortegnelse, II, s. 213.
Magne Malmanger og Bodil Sørensen: "Tidemand, Adolph", Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1986, bind 4, s. 246-257.
Jan Askeland: Adolph Tidemand og hans tid, Oslo 1991, Anmeldelse til konfirmasjon I 1846 avbildet s. 91.

Tidemand foretok sine første studiereiser i Norge i 1843 og 1844. Utgangspunktet for reisene var Christiania. Tidemands opphold i Christiania falt sammen med høydepunktet i den nasjonalromantiske bevegelse. Særlig viktig var den store innsamlingsvirksomhet rettet mot folkemusikk, folkediktning og folkelig fortellertradisjon. Tidemands egne studiereiser kan sees som en parallell til dette arbeide. Men samtidig ble det innsamlede materialet tatt opp til videre bearbeidelse av diktere og komponister. Blant nasjonalromantikkens ledende skikkelser var det vel Asbjørnsen, Moe og Welhaven som fikk mest direkte betydning for maleren. Hva han først og fremst må ha savnet hjemme, var et kunstnerisk miljø som kunne støtte ham i arbeidet med å finne en malerisk utrykksform som kunne tjene slike nasjonale og folkelige målsetninger. I Düsseldorf lå forholdene gunstig til i så måte. Helt siden 1830-årene hadde det der begynt å utvikle seg et genremaleri av folkelig karakter. I begynnelsen slo det helst an en humoristisk eller satirisk tone. Malmanger, s. 250. Tidemand hadde malt folkelivsbilder før, i Tyskland og særlig under sin studietur til Italia i 1841 til 1842, men nå begynte han å interessere seg for å male fra den levende, norske folkelige tradisjon. I begynnelsen malte han anekdotiske bilder med et nærmest "idyllisk-satirisk" preg. I dette bildet er motivet en gutt i konfirmasjonsalder som dyttes frem av en ivrig mor mot presten som sitter velfødd ved sitt skrivebord. Gutten bringer frem et fat med en god klump smør for å godgjøre presten. Adolph Tidemand malte to versjoner av dette motivet, ifølge Dietrichson. Maleriet vi har med er etter all sannsynlighet den andre versjonen som Dietrichson kaller en Gjentagelse i 1847, av bildet fra 1846. Dietrichson, I, s. 150. Det er den første versjonen fra 1846 både Dietrichson og Askeland beskriver. Motivet er fra prestegården i Heddal som Tidemand besøkte i 1844. Dietrichson skriver om bildets fortelling: Moderen puffer sin haabefulde Søn foran sig indad Døren i Præstens Studerekammer, hvor han rimeligvis for at forsone den strenge Examinator og berede en lemfældig Overhørelse skal bringe et fedt Stykke Smør til Pastoren, der selv sidder som et fedt Stykke Smør i sin Lænestol. Dietrichson, I, s. 149. Askeland skriver at det hører til Tidemands "humoristiske bilder", hvor kunstneren i tråd med mange samtidige tyske og eldre nederlandske bondeskildringer forteller en liten anekdote ved hjelp av temmelig karikerte figurer. Videre skriver han, for oss, mer oppklarende om bildet: Langt opp i forrige århundre hadde prestene rett til å motta lønn for sin virksomhet i form av gaver og frivillige ytelser fra menigheten. Hva som var urimelige krav fra prestene og hva som var bestikkelse fra komfirmantene, er imidlertid et uklart og meget omtalt spørsmål, skriver Birgit Hertzberg Johnsen i sin bok om konfirmasjonen. Fortellinger om griske prester har gått på folkemunne fra gammelt av. Folk har neppe alltid skilt mellom prestenes rett til lovlig lønn for konfirmasjonsarbeidet og det faktum at enkelte prester lot seg bestikke, enten til å gjøre overhøringen lemfeldig eller til å sette noen lenger opp på kirkegulvet enn de fortjente. Rangordningen mellom konfirmantene på konfirmasjonsdagen skulle nemlig etter gammel sedvane bestemmes av den enkeltes evner og kunnskaper og ikke etter foreldrenes stand og rikdom. Askeland, s. 91. Det å ha attest for å være konfirmert var helt avgjørende for å komme inn i de voksnes verden på denne tiden. Man kunne ikke gifte seg, få utferdiget pass eller besitte eiendom uten å være konfirmert. Det de unge måtte gjennom var overhøringen i kristendom. Man skulle kunne Luthers katekisme og biskop Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed som forklarte katekismen. Her var det 759 spørsmål og svar som skulle pugges, men som det står hos Askeland: (de tungnemme kunne riktignok slippe med 200 av dem). S. 178. Egentlig var det en tragedie for dem som ikke slapp gjennom konfirmasjonens nåløye, så det var ikke rart at mor og sønn i "Anmeldelse til konfirmasjon" anså bestikkelse av presten for en viktig del av forberedelsene. Askeland, s. 178. Denne humoristiske fremstillingsmåte, hvor satiren først og fremst rammer prest og lærer i møte med bondestanden, kulminerer i Tidemands store komposisjon fra 1847 Katekisasjon, eller det vi ville kalle overhøring, som befinner seg på Det kongelige Slott i Oslo. Allerede året etter kommer den første versjon av Brudeferden i Hardanger, i samarbeid med Gude, som står for oss som det fremste symbol på nasjonalromantikken, hvor idyllen er fremherskende, men hvor det satiriske har måttet vike for et større alvor. I 1848 malte Tidemand også Haugianerne, der alvoret dominerer i en monumental komposisjon.
Tidemand reiste fra Christiania i 1845 til Düsseldorf hvor han kom til å bosette seg fast bare avbrutt av korte reiser, blant annet flerfoldige ganger til hjemlandet. Her kunne han under innflytelse fra det kunstneriske miljø han vanket i, hente frem sin motivskatt fra Norge og male norske folkelivsbilder. I begynnelsen prøvde han seg i flere retninger, blant annet som i dette bildet i en humoristisk retning. Tidemands humoristiske bilder inngår, ved siden av de mest kjente verkene fra norsk folkeliv, i hans store bidrag for å øke den nasjonale bevissthet i Norge.