Dette portrettet synes å være meget karakteristisk for Eilif Peterssens München-tid. Det var vanlig å kle en modell i drakt fra eldre tider og la modellen posere for å kunne studere alle detaljer og formidle dem med en høy grad av innlevelse. Alle detaljer skulle være realistiske, men selve motivet er ikke realistisk. Gutten er satt opp mot en mørk bakgrunn som på en scene. Det hele er nøye regissert og beregnet, det er ikke tilfeldighetenes spill som råder, slik målet var senere under friluftsrealismen. Modellen er kledd i en drakt som kunne være egnet i et historiemaleri, og kanskje kan bildet være en studie til en større anlagt komposisjon. Men Eilif Peterssen evner å gjøre det til noe mer enn en studie, han viser sin eminente evne til å gripe karakteriserende trekk hos modellen. Her er det den unge guttens umiddelbare åsyn som sier oss at han er noe ukomfortabel der han står utkledd som en fortidens helt. Eilif Peterssen viser seg, i et lite bilde som dette, som den lysende portrettmaler han var.