Solgt for NOK 2 200 000

LITTERATUR: Eling Lone: Harriet Backer, Kristiania 1924.

Else Christie Kielland: Harriet Backer, Oslo 1958.

Karin Hellandsjø: Forord, Claude Monet i Norge, Oslo 1994.

Marit Lange: Harriet Backer, Oslo 1995, kat.nr. 82, avbildet s. 162.

Magne Malmanger: «Fra klassisisme til tidlig realisme 1814-1870», Norges malerkunst, 2. utgave, Oslo 2000, s. 187-350.

Marit Ingeborg Lange: ”Harriet Backer og hennes billedverden”, Harriet Backer En lysets magiker, utstillingskatalog Trondheim Kunstmuseum 2008, kat.nr. 18, avbildet s. 49.

Wikipedia: Anthon Walle o.a.

Asker og Bærums Budstikke 2014.

Opplysninger om lokalhistorie gitt av Morten Larsen og Frøydis Bryhn Ross, via Bærumssamlingen, Bærum bibliotek ved spesialbibliotekar Tove Børresen.

Under katalog-delen i sin biografi over Harriet Backer fra 1995, skriver Marit Lange at bildet var ukjent inntil nylig og ikke er oppført hverken hos Lone i 1924 eller hos Kielland i 1958. S. 305.

Harriet Backer var en av de mange norske kunstnerne som i 1880-årene oppholdt seg i den tidens kunstmetropol, Paris. Den franske friluftsrealismen med sitt krav om å male direkte overfor sitt gjerne enkle og likefremme motiv med klare, lysfylte farger, var det som opptok kunstnerne nå. Akademimiljøet i München i 1870-årene, som flere av dem, Harriet Backer inkludert, reiste fra, føltes gammeldags. Kvinnelige malere fikk ikke innpass på kunstakademiene på denne tiden, men de hadde privatlærere som ga dem korrektur. München-skolen var karakterisert av motiver som ble konstruert i atelierene og malt i brunlige, varme, glødende toner, man la stor vekt på at alle detaljer i bildet nøyaktig skulle gjøres rede for. Alt dette føltes nå passé, for nå skulle man ut i friluft for å male virkeligheten.

Antagelig har Harriet Backer stått med staffeli og lerret ved Sandvikselven og malt dette maleriet akkurat slik det fremsto for henne en varm sommerdag. Noe som understøtter en slik antagelse er at hun har notert «Skizze» på det. Hun har fått med det vesentligste og det som har interessert henne, det enkle huset med det frodige, grønne løvverket på treet som står tett inntil huset, uthuset i den grønne, viltvoksende hagen, og småbåter på den blå elven. En robåt ligger litt ute i elven og en robåt og en pram ligger ved elvebredden. Robåten ute i elven har en åre som henger ut av båten, hun skulle kanskje male en figur som ror båten, men så langt kom hun ikke i løpet av den dagen eller de dagene hun malte bildet ute i friluft. Det har ikke vært så vesentlig for henne, det viktige har vært å formidle lyset og fargen i motivet. Gjenskinnet i elven hvor vannet sakte flyter forbi gjør konturene oppløste, og de skimrende fargene gjør at bildet får et nesten impresjonistisk preg.

Som Marit Lange skriver i 1995:

Et hittil ukjent, meget vakkert, lyst og lett sommerlandskap fra Sandvikselven (kat.nr. 82) ble også malt sommeren 1890. S. 163.

Harriet Backer malte landskaper, men en av hennes spesialiteter var interiører, eller det som i hennes tilfelle ble kalt ”friluftsmaleri innendørs”, ”plein- airen i interiøret”. Hun fikk ”friluft” inn i stuene hun malte ved reflekser fra trær og himmel som falt inn gjennom et vindu eller en åpen dør. Hun fant sine motiver i enkle bondestuer på landet under tiden i Paris, når hun og Kitty Kielland dro på studieturer om somrene ut fra byen. Fra 1883 fant Backer gjerne sine motiver på reiser til hjemlandet. Da ti-året 1880 gikk mot slutten var også Harriet Backers 6-årige opphold i Paris over.

Harriet skriver i sine erindringer at hennes Paris-liv ”utløp høsten 1888”. Lange 1995, s. 151.

Hovedårsaken til at Harriet Backer forlot Paris synes å være av pekuniær art, men som Lange skriver:

…studiesomrene i Norge var blitt stadig viktigere for henne i de siste årene. Ibid., s. 151.

Gjennom venner kom Harriet Backer til å ta inn på Walles hotel i Sandvika, eller Sandvigen, som tettstedet den gang het i Bærum. Kitty Kielland flyttet også inn her da hun reiste fra Paris høsten 1889.

Det var et naturlig sted å velge – like i nærheten av vennene Skredsvigs, Werenskiolds og Munthes. Området kjente de jo også godt fra sommeroppholdene i 1886 og 1887. Wallers (sic!) hotell forble deres faste oppholdssted inntil høsten 1891, da de sammen flyttet til en bolig i Wessels gate inne i byen. Ibid., s. 151.

I sin biografi over kunstneren skriver også Else Christie Kielland at Harriet Backer i Sandviken bodde på Wallers hotell, s. 152, men hotellet het altså Walles hotel. Proprietær, eller eiendomsbesitter, Anton Walle (1847-1912) fikk en gate i Sandvika oppkalt etter seg i 1926. Veinavnet ble opprinnelig skrevet uten ”h”, men det ble endret i 1938 til dagens Anthon Walles vei. Anton Walle eide store områder i Sandviken (Sandvika). Han fikk i 1881 skjøte på Sandviksgrunnen, som senere ble solgt til Bærum kommune. Walle eide og drev hotell som lå der Rådhusparken i dag ligger. Hotellet ble bygget av hans mor, madam Haagine Walle ca. 1875. Hotellet hadde sin glansperiode fra det ble bygget og frem til ca. 1900. Som Else Christie Kielland skriver:

Det var et ganske livlig sted å bo, et kjent traktørsted og utfartssted fra Kristiania, som lå der hvor rådhuset nå ligger. S. 152. Mer presist er det altså å si at hotellet lå der hvor Rådhusets park nå ligger. Hotellet brant i 1919.

(Foto med undertekst:) Sandvika. Walles hotel.

Da Harriet Backer kom til Sandvika i 1888 arbeidet hun med sitt friluftsmaleri i interiøret. Hun malte bondestuer eller små arbeiderstuer. Mens hun malte disse interiørene fikk hun ofte høre triste historier av sine modeller som hun kunne la befolke stuene, dag ut og dag inn fikk hun høre, ”hvorledes det gaar til hos Fattigfolk”. Etter hvert kom hun frem til: ”Jeg er forresten noksaa træt af at sidde i Fattigstuer”. Lange 1995, s. 156.

Her har hun i stedet valgt å gå ut for å male et eksteriør av et lite hus i Sandvika.

Huset Harriet Backer har malt er Løkketangen 3. Huset står fremdeles. Det ble bygget ca. 1793. Det var en garver som eide det og hele Løkketangen. Tomter ble solgt ut etter hvert. I 1890 da Harriet Backer malte sitt maleri, var det skomaker i huset, senere ble det poståpneri, men det blir fremdeles kalt «Skomakerhuset». Harriet Backer malte det motivet hun fant interessant, hun tok ikke med Løkke bro som var nærmeste nabo, steinmuren til den berømte jernbroen var bygget opp rett bak uthuset helt til venstre i Backers maleri!

Løkke bro var den første støpejernsbroen i Norge. Den ble støpt på Bærums Verks jernstøperi i 1829, løftet på plass og innviet 19. desember samme år med stiftsamtmannen og grev Wedel Jarlsberg til stede. Broen utgjorde en del av Drammensveien, senere Ringeriksveien og ble brukt av trafikk helt til 1977. Da ble den fredet og flyttet ca. 100 meter opp i Sandvikselven. Den benyttes i dag som gangbro mellom Løkkeparken og Hamang industripark hvor Sandvika videregående skole (tidligere Bedriftsøkonomisk Institutt, BI) holder til.

Flere kjente og berømte kunstnere har stått omtrent på det samme stedet og malt dette motivet, men da har de gjerne villet ha med broen, de har valgt en litt annen vinkel enn Harriet Backer.

Johannes Flintoe (1787-1870) tegnet broen der den lå så flott i landskapet i 1838. Flintoe har konsentrert sin fremstilling om Løkke bro med Løkkeåsen i bakgrunnen og med Kolsåstoppen som anes til venstre i bildet i bakgrunnen. Jernbroen ble på den tiden sett på som en stor nyvinning, og Flintoe har antagelig interessert seg for dette symbolet for den nye industrielle tid. Som en representant for nyklassisismen, viser Flintoe opplysningstidens romantiske forhold til fremskrittet i denne tegningen hvor broen fullstendig dominerer i bildet.

(Foto med undertekst:) Johannes Flintoe: Sandvika. Løkke bro 1838.

Frederik Collett (1839-1914) malte tilnærmet det samme motivet som Harriet Backer. Han har stått noen meter lenger til venstre da han malte sitt motiv, og for ham har det også vært naturlig å la Løkke bro få en dominerende plass i bildet. Colletts maleri er fra 1889 og er malt om vinteren. Frederik Collett hadde begynt sin kunstnerbane som elev av Gude, men var blitt en ivrig friluftsmaler og har etter all sannsynlighet malt dette maleriet ute stilt overfor sitt motiv. Det kan jo være at han har gjort det helt ferdig senere i sitt atelier.

Frederik Collett hadde besøkt Gude da Gude var i Wales i 1862 til 1864, og det var antagelig her Collett fikk idéen til de telt og små malerhytter han benyttet under maling utendørs om vinteren. Malmanger, s. 296.

Man ser det samme huset som Harriet Backer har malt med treet rett til venstre for balkongen på forsiden av huset, hos Collett i vinterdrakt. Collett har malt motivet med fine atmosfæriske virkninger. Han er spesielt kjent for sine vinterbilder.

(Foto med undertekst:) Frederik Collett: Sandvika. Løkke bro 1889.

Der hvor uthuset står i Colletts og Backers bilde, til venstre, ble det i 1894 bygget et hus som senere litt feilaktig har fått navnet «Monet-huset». Det hadde adresse Ringeriksveien 36, nå Løkketangen 1. Det har vært poståpneri, blomsterforretning og er i dag tapas-restaurant. Huset har fått navnet «Monet-huset», fordi Claude Monet (1840-1926) flere ganger malte motivet med Løkke bro med huset som sto tett opptil veien i 1895, da han var i Norge i to måneder fra 1. februar til 1. april. Da var altså det huset bare ett år gammelt. Claude Monet hadde på denne tiden et stort navn som en av de mest kjente impresjonistene. Han hadde stilt ut bilder i Paris og allerede i 1874 hadde hans maleri Impression. Soleil levant, gitt navn til den nye retningen innenfor kunsten. Den berømte impresjonisten malte flere versjoner av motivet hvor Løkke bro inngikk denne vinteren. Monet kom for å utforske lyset og atmosfæren her nord, det var det nordiske vinterlyset han ville feste til lerretet. I fem uker bodde han på Bjørnegaard pensjonat i Sandvika, og det var her han virkelig fikk arbeidet intenst ute i naturen med sine lerreter og sin skissebok. Han må ha stått omtrent der hvor Harriet Backer sto da han malte ute i friluft, men i hans tilfelle altså midtvinters. Han hadde flere lerreter som han arbeidet på samtidig slik at han kunne veksle mellom lerretene alt etter skiftende værforhold med tåke, snevær eller sol i løpet av dagen, og på den måten fange hvordan motivet skiftet karakter avhengig av lys og farge. For impresjonistene var det et poeng å sette rene farger med korte strøk ved siden av hverandre på lerretet slik at det for vårt øye smelter sammen til et hele, når man ser motivet på avstand. Monet malte motivet med et litt annet utsnitt slik at man ser Løkke bro og Løkkeåsen, men akkurat ikke ser det huset som Harriet Backer hadde malt i dette sitt maleri fra 1890.

(Foto med undertekst:) Claude Monet: Sandvika. Løkke bro 1895.

Lars Jorde (1865-1939) malte i 1919 også det samme motivet hvor Løkke bro inngår. Jorde synes å ha interessert seg for linjespillet i broen, husene rundt og landskapet. Han har malt med klare farger og med store sveipende strøk, typisk for nyimpresjonismen. Han brukte omtrent det samme utsnittet som Monet i sine bilder fra dette stedet og har dermed tatt med «Monet-huset». Det er også et vinterbilde, skjønt langt ut på våren i og med at det ikke lenger er sne på Løkkeåsen i bakgrunnen. Antagelig har også Jorde stått der hans forgjengere sto, da han malte dette bildet. Det maleriet solgte vi i Grev Wedels Plass Auksjoner på auksjon høsten 1998 med kat.nr. 49!

(Foto med undertekst:) Lars Jorde: Sandvika. Løkke bro 1919.

Av alle de kjente kunstnerne som har malt fra dette stedet, er det bare Harriet Backer som ikke har tatt med Løkke bro. For henne må det ha vært den enkle arbeiderstuen som var av interesse, broen ville ha brutt med hennes intensjoner for billedfremstilling. Enten det er interiørbilder eller landskapsbilder, er det allikevel ikke først og fremst menneskene og deres historier som interesserer henne, det synes alltid å være lyset og fargen som opptar henne mest. I dette bildet fra Sandvikselven gir det et lyst og lett inntrykk, som, vi må istemme, gjør det vakkert. Det er lyset hun har fått inn i fargen som gjør det vakkert. Fargen har en fylde i de solbelyste partiene som gir en egen glød og stofflighet med de pastose strøkene hun har brukt, og det samme er tilfelle i de kontrasterende skyggepartiene, som ikke er malt i grått eller brunt, men som også er malt med farger som får en egen glød og klang.

Dette maleriet er verdig betegnelsen gullaldermaleri!