LITTERATUR: Vidar Poulsson: «Munthe, Gerhard», Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1983, bind 2, s. 1007-1012.

Peter Anker: «Gerhard Munthe», utstillingskatalog Blaafarveværket 1988.

Jan Kokkin: «Gerhard Munthe – fra kopist til stilskaper», utstillingskatalog GWPAs sommerutstilling Gamle Fredrikstad, Glomdalsmuseet og Kongsvinger Museum 1994.

Gerhard Munthe søkte om Statens reisestipend i 1877. Med det kunne han reise til München, der det hadde dannet seg et miljø av norske kunstnere på den tiden. Munthe var i München i årene 1877 til 1882. Han gikk ikke på akademiet, men hentet inspirasjon fra annet hold, både fra kunstnere og kunstsamlinger.

Det Gamle Pinakotek nøt europeisk ry, og han sa senere at de gamle mestre der gjorde et mektig inntrykk på ham. Poulsson, s. 1008.

En litt mørkstemt koloritt på denne tiden kunne være inspirert fra de gamle mestre, men også fra den tid han hadde hatt i Düsseldorf hvor han hadde kunnet studere sin slektning Ludvig Munthes arbeider. En annen tendens gjorde seg mer og mer gjeldende, friluftsmaleriet. På denne tiden var det de franske Barbizon-skolens mestre, men også nyere realistiske tendenser, som var inspirasjonskilden med landskap sett under en skyet himmel med grålige og grågrønne toner som det dominerende i fargeholdningen.

Gerhard Munthe malte gjerne etter studier tatt om sommeren hjemme i Norge.

Munthe hadde sitt eget emneområde, det jevne Østlands-landskap med skog og mark og bondegårder, slik han kjente det fra flatbygdene på Hedemarken hvor han selv var vokst opp. I de nokså dypstemte fargene hvor grønt og grått dominerer, skiller han seg ikke ut fra Münchenmalerne ellers. Men han maler med et bredere penselstrøk, mer summarisk, ofte lar han enkelte farger slå sterke og rene igjennom. Anker, s. 8.