Auksjon mandag 1. desember 2014 kl 19:00
Krohg, Christian(1852-1925)
Portrett av Henrik Ibsen på Karl Johan

Olje på lerret
61x46
Signert nede t.v.: C Krohg

Malt i 1895.

Vurdering
NOK 400 000–600 000

Auksjonert mandag 1. desember 2014 kl 19:00

Tilslag NOK 300 000

LITTERATUR: Oscar Thue: Christian Krohgs portretter, Oslo 1971, kat.nr. 210.

Ivo de Figueiredo: Henrik Ibsen Masken, Oslo 2007.

Christian Krohg har malt Henrik Ibsen (1828-1906) slik han antagelig har observert ham flere ganger inne fra Grand Café, gående i sentrum av Kristiania med Stortinget i bakgrunnen. Det er tydelig i maleriet at Ibsen er en berømt figur i bybildet, en barbent gategutt er oppmerksom på ham og det samme er en dame av borgerskapet som er ute og spaserer på Karl Johan. Henrik Ibsen hadde for vane å gå fra Arbins gate til Grand Café til ganske bestemte tider to ganger om dagen.

Dikteren Henrik Ibsen var på denne tiden ikke bare berømt, han var blitt en «superstar» for sin tid. Mange kunstnere ønsket å portrettere ham og spurte om han ville sitte modell. Hans Heyerdahl malte ham i 1894, men 1895 passet bedre for Ibsen, i og med at han ikke skrev på noe teaterstykke det året. Han var som han selv sa «gretten» når han var konsentrert om et arbeid, han var mer utilgjengelig da. Eilif Peterssen portretterte ham i 1895 og billedhuggeren Stephan Sinding modellerte Ibsen i 1895 for den statuen som skulle stå utenfor Nationaltheatret når det ble ferdig i 1899. Erik Werenskiold hadde spurt om å få portrettere ham i 1894, men ventet til 1895, og møtte da en opplagt og blid Ibsen.

Werenskiold malte Ibsen på realistisk måte, men med heroiserende trekk, det var dikterhøvdingen som skulle portretteres.

Ibsen ble også portrettert på andre måter, i karikaturer var det kroppslige særtrekk, som det at han var liten, som ble fremhevet.

I Edvard Munchs portretter av Ibsen er det mer myten om den dype kunstnersjel, den intellektuelle tenkeren, det seende mennesket, som er fremhevet med de trekk som hadde begynt å danne seg om denne dikterkjempen med den høye, brede pannen og øynene, et lite og et stort, som henholdsvis er gjennomborende og vidsynt. (Munchs første maleri av ham: Henrik Ibsen på Grand Café, er fra 1898).

Den siste kunstneren som portretterte Ibsen i 1895, var Christian Krohg, som malte ham stående på Karl Johan med hatten i en utstrakt hånd – høyst motvillig etter ansiktsuttrykket å dømme. Så hadde han også all grunn til å sette opp et bistert ansikt nettopp på denne tiden. De Figueiredo, s. 460.

Ibsen hadde problemer i ekteskapet, han og Suzannah bodde fra hverandre i ti måneder dette året. Ibsen ble i tillegg fotfulgt av turister. De hadde begynt å valfarte til byen for å få et glimt av ham, noen var som dagens «paparazzier», de fulgte etter ham for å få tatt et bilde av ham. Det må ha vært frustrerende, på samme tid plagsomt og smigrende, og han gir uttrykk for denne dobbeltheten:

«Ellers er her en ustyrtelig mængde turister i år og jeg blir dygtig plaget af dem», klager han til Suzannah i august. «Men det kan jo være noget morsomt alligevel.-« Ibid., s. 464.

I sitt portrett av Ibsen har Christian Krohg på sin sedvanlig måte skåret til motivet tilsynelatende helt vilkårlig. Ibsen kommer, liksom tilfeldig, inn i bildet fra høyre kant. Det er som om vi selv et øyeblikk får sett ham fra vår plass i Grand Café, der han går ute på gaten. Vi ser bare hodet hans og kroppen kledd i ytterfrakk. Med dette kompositoriske grepet har Krohg greid å skjule hvor liten av vekst dikteren var. Ibsen vender ansiktet mot betrakteren og hilser, om enn meget forbindtlig, med flosshatten. Slik får Krogh gjort rede for karakteristiske trekk ved Ibsen som den høye, brede pannen og øynene, et lite og et stort, som ser.