Auksjon mandag 1. desember 2014 kl 19:00
Krohg, Christian(1852-1925)
Fra Finse

Olje på lerret
37x49
Signert nede t.h.: C Krohg

Finse, januar 1913.

Vurdering
NOK 30 000–40 000

Auksjonert mandag 1. desember 2014 kl 19:00

Tilslag NOK 42 000

LITTERATUR: Red. Johan Borgen: Christian Krohg: Kampen for tilværelsen, Oslo 1952, 1. gang utgitt 1920-21.

Finse1222.no.

Fra 1907 var det mulig å ta tog til Finse. Finse ligger 1.222 m over havet. Finse Fjellstue åpnet i 1909 og allerede samme år ble det foretatt utbygginger. Det nye Finse Hotell fremsto som et eventyrslott på snaufjellet.

Under kapitlet «Nirvana» fra det store intet, skriver Krohg blant annet om sin tur til Finse i januar 1913:

I

Toget dithen går klokken syv om morgenen. For å komme opp i tide burde man i grunnen sove i sin sportsdrakt med skiene på. Jeg gjorde det ikke.

Christian Krohg gir en levende beskrivelse over flere sider om turen oppover mot isødet fra «millionbyen» Kristiania gjennom tuneller og der nede Krøderens sorte, stille vannflate mot Norefjells hvite topp:

Man er … med et rykk kommet ut i en annen, en høytidelig verden ...

Her er det i grunnen først reisen begynner. …

Og det blir hvitere og hvitere og vi stiger og vi stiger, og trærne blir mindre og mindre.

Vi passerer stasjoner med usedvanlig korte navn: Flå og Ål. De fatter seg i korthet i Hallingdal. …

Hvitere og hvitere, trærne mindre og mindre. …

«Ål».

«Gol».

«Hol».

«Nes».

Stadig disse enstavelsesnavn! …

Nede i dypet går mellom de hvite sneflak den sorte elven som vi kjenner snart fra Colletts bilder, snart fra Frits Thaulows når den glir stillere.

Nu er det bare små fjellbjerker tilbake. … Fra Geilo sees nesten ikke en sort sten titte frem av sneen, men vi ser et nytt hotell. Eieren heter Fjeldberg. Både fjell og berg. Det er nesten for meget av det gode. …

Med en gang stopper toget ved det strålende Finse midt i ensomheten. Jeg mottas av en elegant portier med svære gulltresser, og på perrongen står en del kjente ansikter fra Karl Johan, endog en representant fra det sorte Kristiania, fra Chat Noir.

Sivilisasjonen er trengt inn i selve Nirvana, ja selv dyrene er siviliserte. Direktør Klem forteller meg at i aften skal der være kanefart på Finsevannet, hvor man skal kjøre tandem med rensdyr, som er dressert til det og meget mer.

II

Ja her er det! Her er det grenseløse. Det uendelige.

Her under denne høye himmel, henover disse stille, hvite flater, som i langsomme bølger viker utover fra mitt øye jevnt og ensformig til alle kanter, hen mot et sted langt, langt der borte, hvor de samles med himmelen selv, her er Nirvana.

Her hviler den store ubevegelige ro, hvori intet skifter, intet forandres, hvori alt er seg selv fra evighet til evighet. …

Det er forandringen, det skiftende, som gjør tiden synlig for vår sjels øye og gir oss mål, hvormed vi kan måle den. Her er ingen forandring. Her er ingen skiften. Her er tiden én, hel og udelelig, som evigheten selv.

Her lever sjelen bak tilværelsens Isis-slør. Sløret er løftet og gåten er løst. Det store spørsmål er omsider besvart. Og svaret stiger mot oss som en taus hvisken, som en lydløs tone, der glir sakte gjennom altet, gjennom dette ensomme alt, hvori vår sjel lever evighetens liv. …

Og svaret kommer fra sneen - …

Og svaret kommer … fra den klare himmel, …

Og svaret kommer fra solen, hvis klare øye hever seg lavt over de stivnede hvite bølger mot syd og ser taust henover dette evighetens øde rike. Her er den ikke det hete flammende bål, hvis varme fyller dalene der nede hvor menneskene lever sitt korte liv, og hvis brann er så sterk at intet øye tåler å se den. Her er den selv kun et koldt og rolig øye, der ser uten deltagelse henover en verden som stivner i døden, ser tidene fullbyrdes og altet nå sin uavvendelige bestemmelse. Du behøver ikke å skygge med hånden for å tåle dens glans. Klart og rolig ser den på deg, som du på den, og dens blikk trenger like inn i din sjel og den lyser opp helt i dens skjulteste tankes gjemme og fyller den med sin egen kolde klarhet. …

Men her i Nirvana, hvor det store intet griper sjelen og leder den ut i sitt hvite evige, her ser den uten frykt inn i evighetens øye og leser der uten bevegelse og uten følelse dens siste og eneste hemmelighet. S. 402-407.

Turen til Finse utløste de store spørsmål om livet, døden og evigheten, og Nirvana; poetisk formulert av Christian Krohg.

I maleriet synes det imidlertid som om han har sett ned og sett de praktiske følger av disse mengdene av sne, spaden står klar! Men ikke bare det, koloristen Krohg fornekter seg ikke, han formidler at sneen ikke bare er hvit, den kan få mange valører av grått, blått og rosa også.