Auksjon mandag 1. juni 2015 kl 20:00
Krohg, Per(1889-1965)
Japanerinnen 1912

Olje på lerret
100x64,5
Signert og datert nede t.h.: Per Krohg - 1912

Påtegnet på baksiden, på blindrammen: "Tetzen's Lund samling" og samme sted: "No 91". Modellen antageligvis Lucy Vidil, som han giftet seg med i 1915.

Utstilt:

Kunstnernes Hus, Oslo 10.06.-13.08.1989, "Per Krohg Bilder 1910-1930", kat.nr. 25 med tittel: "Japanerinnen".

Vurdering
NOK 200 000–300 000

Auksjonert mandag 1. juni 2015 kl 20:00

Tilslag NOK 230 000

LITTERATUR: Trygve Nergaard: «Per Krohg 1910-1930», utstillingskatalog Kunstnernes Hus 1989, kat.nr. 25.

Under kapitlet: Kronologi av Trygve Nergaard i utstillingskatalogen fra Kunstnernes Hus, står det at Per Krohg i 1912:

Blir meget opptatt av Picasso, kubismen og futurismen. S. 59.

Per Krohg var oppvokst både i Paris og Kristiania. Barne- og ungdomsårene hadde han for det meste tilbrakt i Paris. Han kunne språket og han kunne, som det står hos Nergaard:

… mer uanstrengt enn de fleste av sine norske kolleger orientere seg i de stadig skiftende retninger og følge den aktuelle diskusjon. S. 8.

Per Krohg var i 1910 elev av Matisse:

Undervisningen hos Matisse virket først og fremst koloristisk forløsende for Per Krohg. Paletten ble forenklet, samtidig som fargen vant i klarhet og kraft og ble brukt mer bevisst formskapende. Bortsett fra enkelte ornamentale innslag, som i utnyttelsen av mønstrede tapeter, er det liten direkte Matisse-påvirkning å merke. Den dekorative disponering av store flater og den aksentuerte konturen hadde Krohg lenge øvet som tegner. Men det kan vel sees som en frukt av undervisningen at han maktet å forene de tidligere erfaringene med en ny og dristigere fargeholdning også i maleriet. S. 16-17.

Kubistpåvirkningen viser seg i 1911 som en tendens til geometrisering og fasettering av formen. Også i gråtonemaleri og bruk av dempede jordfarger, viser Per Krohg at han står i gjeld til kubismen.

I et intervju i Verdens Gang (24.9.1911) sier Krohg: «Nuvel, jeg indrømmer villig at jeg er saakaldt «paavirket» av denne Picasso». Men han nevner også Cézanne, Matisse og El Greco, og kunne godt ha trukket fram flere. Produksjonen i de neste par årene viser en rastløs søken i forskjellige retninger, eller snarere mellom de forskjellige retninger, der han hele tiden vokter seg vel for ikke å innfanges av et på forhånd definert formspråk. S. 18.