LITTERATUR: Vibeke Hurum: Johs. Rian, utstillingskatalog Museet for Samtidskunst 2002.

Etter 1950 skjer det en tydelig forandring i Rians formspråk. Gjengivelsen av personer, som i slutten av 40-årene mer eller mindre dominerte hele billedflaten, reduseres nå til mindre detaljer, landskapet kommer tilbake, og selve billedgrunnen får en ny verdi. Formene utarbeides i dekorative flater med fyldige valører og inngår i et samspill med bakgrunnen, som trekkes frem i planet. … Bildene viser at Rian nå arbeidet med fargen på en ny måte. Koloristen hadde begynt å utfolde seg for alvor. Å male ble for ham i økende grad et spørsmål om å frigjøre fargen fra sin beskrivende funksjon og å gi den en egenverdi i en billedverden som rommet erfaringer fra nye og eksotiske naturinntrykk.

Vinteren 1949-50 ble en viktig milepæl. Rian fikk i 1950 Thomas Fearnleys Minnestipend, og ble i stand til å foreta en lengre studiereise til Syd-Frankrike. Han var innom Paris på veien, og slo seg så ned i Cagnes-sur-mer ved den franske riviera. Han hadde sin kone og datter med, og sammen med dem reiste også Alexander Schultz og hans familie.

I perioden januar – mars 1950 ble det vist en større retrospektiv Matisse-utstilling i Galerie des Ponchettes i Nice. Rian, som aldri gjorde eller mente noe halvhjertet, ble overstadig begeistret og skaffet seg plakaten som fulgte ham siden og ble hengt opp i hans atelier da familien i 1951 flyttet til Ekely. Plakaten gjenga Matisses maleri «Stilleben med granatepler». Bildet tilhørte en serie interiører som Matisse hadde utført i Vence i årene 1947 – 48 og viser en vindusutsikt mot to store palmetrær, sett fra et svart interiør med en kraftig mønstret tekstil samt et bord med granatepler. Fargene er intenst lysende, og skalaen er balansert i rødt, gult, svart og grønt. Sannsynligvis viste utstillingen flere av Matisses interiører fra disse årene; de fremstod som variasjoner over det samme temaet: fargesterke rom, bord med frukter og utsyn gjennom vinduer mot eksotiske bladverk. Sikkert er det at Rian i 1950-årene malte flere interiører med lignende motiver. Disse gjengir også bord med frukter og blomster, gjerne brettet opp i flaten på Matisses manér og åpne vinduer ut mot grønne palmer og blått hav. Bunntonen er gjerne i blå eller røde valører, og som hos Matisse er fargene klare og lysende – det som skjer inne og ute i bildet veves sammen til en helhet, og detaljene inngår i en ornamental disponering av flaten. Denne viljen til en dekorativ helhet kom Rian til å utvikle til et høydepunkt gjennom 1950-årene. S. 45.

Dette maleriet passer rett inn i beskrivelsen av Rians kunstneriske produksjon i 1950-årene, med den ene forskjellen at det i dette tilfellet er en platespiller som står på bordet og ikke et fruktfat.