Auksjon mandag 28. november 2016 kl 18:00
Skredsvig, Christian(1854-1924)
Aftenstjernen 1894

Pastell på papir, oppklebet langs kantene til tynt lerret
47,5x46
Signert og datert nede t.h.: C. S 94.
FSS327

Påtegnet med tittel på baksiden, på blindrammen og på baksiden av rammen.

Vurdering
NOK 30 000

Auksjonert mandag 28. november 2016 kl 18:00

Tilslag NOK 62 000

LITTERATUR: Ingrid Reed Thomsen: Christian Skredsvig, Oslo 1995.
Figenschou, Schjoldager, Sissener: Christian Skredsvig, Oslo 2018, kat.nr. 327.

I litteraturen fra 2018 som er kommet til etter at vi hadde denne pastellen for salg, heter det under kat.nr. 327 at låven som her er malt, hører til Berg gård, som er nabogården til Hagan. S. 376.

Under overskriften: Et nytt liv Eggedal fra 1894 skriver Reed Thomsen blant annet:

Som vi tidligere har fortalt var det i 1894, «midt paa svarte Vinteren» …at Skredsvig brøt opp fra Fleskum for å bosette seg i Eggedal. … I Eggedal leiet han seg inn på Øvre Berg, en av de øverste gårdene oppe i lia, og ikke langt fra Åsjuvet, … . Til gården hørte «en utlagt husmannsplass» og om denne forteller han i den delvis selvbiografiske romanen «Evens Hjemkomst»: «Den lå ovom gården og skjult av bjørkelien, som en halvø, et forbjerg ut mot dalen. Dernede på de flate enge ved elven syntes de store gårde bitte små – Derfra steg de svære skoglier mot Vestfjellenes grå masser, hvor sneflekkene lyste til over St. Hans. … Av plassen stod bare igjen en stor veirslåt liu med Låve, men rundt tufterne var adskillig gode mål opbrudt jord. … mangen en lys vårkveld hadde Even sagt til sig selv: skulde jeg engang bli juvdøling (eggedøling) måtte det bli her! … Ved påsketider var han ejer av plassen», og «til jul hadde han ved tilbygging en hel liten leilighet med småværelser i to etager», og atelier med overlys i låvens annen etasje «med peis og blommemalt bondeskap. … Småt må det være, sa Even … . For jeg blir naturligvis gående og stelle for mig sjøl, framover den frygtede evighet – «.

Men slik gikk det ikke, som vi vet. Fra første stund hadde han et godt øye til den unge tjenestejenta på gården, Beret Knudsdatter Holt, som han i «Evens hjemkomst» har gitt navnet Torgun. …

I april 1896 skulle han til Paris, men han snudde og dro hjem igjen: «Kvælden var tindrende blank, den store aftenstjernen la et svagt varmeskjær over resten av snefanerne.» Han ville heller være sammen med «Torgun», han møtte henne nede i dalen, bestemte seg for å snu og sammen dro de kjelken oppover bakkene igjen. Den kvelden ble de forlovet. S. 117.