LITTERATUR: Kåre Valebrokk, Gunnar Danbolt, Sidsel Helliesen: Kjell Nupen Et portrett, Oslo 2011.
Nbl.no.

I 19 kapitler skriver Kåre Valebrokk om mennesket Kjell Nupen og om kunstnerens liv. Under kapittel 9 nevner Valebrokk at Kjell Nupen hadde opprettet kontakt med Tommerup Teglværk i Danmark i 1989:

Han starter i tillegg et nært samarbeid med Tommerup Teglværk, et dansk teglverk og keramikkverksted, som skulle bli Nupens faste forbindelse etter hvert som Nupen innlemmet store, keramiske krukker i sitt allsidige "leveringsprogram". Valebrokk, s. 73.

Under overskriften "Zareptas utømmelige krukke" (uutømmelig er visst gammeldags!) i kapittel 11, skriver han blant annet:

Med Nupen-parken fullført kunne Kjell Nupen gjenoppta kontakten med Tommerup Teglværk. Han hadde riktignok holdt forholdet varmt siden han besøkte bedriften første gang i 1989, men arbeidet med Nupen-parken (park i Kristiansand ved sjøen, med det egentlige navn Otterdalsparken, hvor Nupen blant annet benyttet granitt i et stort fonteneanlegg) hadde naturlig nok stjålet mesteparten av oppmerksomheten. Han ble, som første gang han besøkte teglverket, varmt mottatt hos Tommerup.

Å skifte medium var ikke noe nytt for Kjell Nupen. Han hadde gått fra kulltegning til tresnitt og litografi, derfra videre til oljemaleriet og skulptur og hele tiden tatt med seg erfaringer, motiver og teknikk fra det ene medium til det andre. Nå ville han finne ut hva keramikken kunne utrette for ham og hva han kunne utrette med keramikken. Som alltid var han nysgjerrig. Kanskje det var noe i keramikken som kunne brukes i maleriene? Eller omvendt? Kanskje fantes det kombinasjonsmuligheter han ikke hadde tenkt på? I næringslivet brukes gjerne ordet "synergi" om det Nupen var ute etter. Kjell bruker andre ord. Men betydningen blir omtrent den samme. ...

Kjell Nupen fant seg raskt til rette hos Tommerup Teglværk. Han trivdes med menneskene der og han trivdes med holdningen de sto for. Ingenting var liksom umulig hos Tommerup Teglværk. Det passet Kjell Nupen godt. Han var ikke ute etter å lage vanlig keramikk og slett ikke bruksgjenstander. Tvert i mot var det Nupens utgangspunkt at det han laget ikke skulle være brukbart til noe som helst. Brukskunst var ikke hans bord.

Gjennom hele sin kunstnerkarriere hadde Kjell Nupen vært opptatt av den arkaiske, urgamle krukkeformen. Krukken er blitt brukt både som "vassbøtte", som oppbevaringssted for mat, som gravurne og som fruktbarhetssymbol. Den har symbolisert liv og den har symbolisert død. Mange malere har brukt den i sine bilder, også Edvard Munch i sine tidlige arbeider. Nå ville Nupen prøve seg, og som alltid når Nupen tar fatt i noe nytt, gis det ikke ved dørene. Til tider gikk det på tre skift, hvor Kjell arbeidet alle tre. Det måtte bare bli slik i de formater Kjell valgte å arbeide med. Selve krukken blir laget i leire etter Nupens anvisninger. Deretter males den mens leiren fortsatt er våt fra en palett på 15 kjemisk sammensatte farver, et puslespill i seg selv fordi det er tilnærmet umulig å vite med absolutt sikkerhet hvordan den endelige farven blir etter brenningen. Det er et sjansespilll og det haster. Tørker leiren, er verket ødelagt. Ferdig malt går så krukken til brenning, de største i en ovn som er bygget spesielt for denne ene krukken. Temperaturen skal holdes jevn på rundt 1300 grader, og den skal holdes jevn lenge. For de største krukkene kan det ta seks uker fra prosessen begynner til den er over. Da er krukken halvert i vekt og krympet 8-9 prosent. Det er enklere med de mindre krukkene. De brennes flere av gangen, men tidspresset og risikoen er den samme. "Det er ingenting som er enkelt i krukkenes verden," sier Kjell Nupen. "Til gjengjeld er det en fantastisk følelse å pakke dem ut og se det endelige resultatet." Valebrokk, s. 81-82.

Litt mer generelt står det om Kjell Nupen i Norsk biografisk leksikon:

Kjell Nupen var en svært populær billedkunstner – blant det store publikum så vel som hos samlere og gallerister. Han arbeidet med maleri, grafikk, skulptur og store krukker i glasert keramikk. En spesiell, intens blåfarge ble hans kjennetegn. Han var gjennom hele sin karriere en flittig utstiller og ble innkjøpt av en rekke samlere og offentlige institusjoner. Nbl.