LITTERATUR: Ingrid Reed Thomsen: Christian Skredsvig, Oslo 1995.
Oscar Thue (Red. Knut Berg): Christian Krohg, Oslo 1997, ref. auksjonskat.nr. 16.

Dette er et spennende og interessant maleri, for det er antagelig malt helt ferdig ute foran motivet. Platen maleriet er malt på er liten og lett å ta med seg ut. Det er et ekte realistisk friluftsmaleri!

Maleriet er fra den tiden da Christian Skredsvig hadde sitt gjennombrudd som friluftsmaler. Han hadde i 1881 vunnet gullmedalje for maleriet Bondegård i Venoix på Salonen, og han hadde begynt på Oktobermorgen i Grez i 1881 og gjorde det ferdig i mars 1882. Dette var store malerier som ikke kan ha vært malt ute foran motivet, men de var nok basert på studier malt ute, og de forholdt seg til studiene på en mer direkte måte enn det som hadde vært tilfellet før.

Dette lille maleriet er antagelig fra Grez-sur-Loing der Christian Skredsvig oppholdt seg fra tidlig i mai til godt ut på sommeren 1882. Christian Skredsvig hadde vært den første av gullaldermalerne til å reise dit i 1881. Etter ham kom flere av de norske og andre skandinaver, blant andre Erik Werenskiold, Christian Krohg og Karl Nordström. (Ref. maleriet av Karl Nordström av Christian Krohg vi har med på denne auksjonen, kat.nr. 16). 1882 var en lykkelig tid for Christian Skredsvig, han hadde akkurat forlovet seg i Paris med Maggie Plahte. Kunstnerne reiste fra Grez for åpningen av Salonen 1. mai.

Krohg og Skredsvig oppholdt seg fremdeles i byen 9. mai da de var forlovere i Sophie Thomesens og Erik Werenskiolds bryllup, før de reiste tilbake til Pension Laurent. Thue, s. 74.

Krohg og Skredsvig reiste tilbake til Grez, og Maggie Plahte var med. Mange av de norske kunstnerne av Skredsvigs generasjon reiste til Paris omkring 1880 for å lære seg den nye måten å male på. Man skulle ikke lenger stå inne i et atelier og male tenkte motiver, eller historiske motiver, nå skulle man ut, stille seg opp foran sitt motiv og male det realistisk. Man dro gjerne ut på landet for å male den fattigslige bondebefolkningen. Man ville male det hverdagslige på en virkelighetsnær måte. Skredsvig hadde allerede utviklet seg til en habil dyremaler og det å male menneskenes samhandling med dyrene ble en spesialitet for ham.

Det nye var å formidle inntrykk av lys og luft i bildene, men ikke ved å ha en høy himmel. Man ser gjerne ned på motivet slik at horisonten er plassert høyt oppe i bildet. Konturene ble brutt opp med korte penselstrøk for å gi liv til billedflaten. Fargene ble lysnet og ble brukt også i skyggepartier, de brunlige tonene forsvant. Sollysets innvirkning på landskapet og på mennesker og dyr skulle formidles med klare farger.

Når man ser på dette bildet er det tydelig hvordan Skredsvig har fått det til. Det sølete dyretråkket i forgrunnen gir et hverdagslig preg. Han forskjønner ikke det han ser på, han maler det realistisk slik det fremstår for hans øyne. Bare det å gi så stor plass til en uskjønn elvebredd er et realistisk trekk ved bildet. Han lar oss se ned på denne forgrunnen, han skjuler den ikke. Han lar kua som drikker, drikke av vann som ser hvitt ut. Det er sollysets reflekser som gjengis. Dyrene får en lysere farge der lyset faller ned på dem. Kalven som har en grå-hvit pels har fått helt hvite partier, der lyset faller ned på den. Gjeterjentens hodeplagg lyser også hvitt i solen. Bakgrunnen gir et inntrykk av et vidt sletteland som bare stoppes av skog langt borte i en dis. Er det Fontainebleau-skogen man skimter i bakgrunnen? Skredsvig benytter seg ikke av kraftig sollys, landskapet og særlig bakgrunnen ligger under en dis som gir et poetisk anslag til komposisjonen. Det er et sølvskimrende lys som er typisk for Grez-skolen.

Under overskriften: Paris. Gjennombruddet 1879-85 skriver Reed Thomsen blant annet:

Skredsvig kom til Paris i november 1879.80-årenes franskinspirerte kunst er først og fremst preget av naturalismen, (eller som jeg gjerne vil kalle det realismen,) friluftsmaleriet og det nye synet på fargen. Naturalismens (Realismens) første bud var å gjengi naturen slik den er, kunstneren skulle hverken trekke fra eller legge til. Derved oppheves forskjellen mellom skisse og endelig verk, slik det var vanlig tidligere. Kunstverket skulle males ferdig foran motivet og med brede, frie penselstrøk som skulle gi maleriet et friskt og spontant uttrykk.Motivene handlet ikke lenger om en fjern fortid, men om vanlige menneskers hverdag, ofte preget av enkle og fattigslige forhold. Samtidig frigjorde man seg fra de tidligere strenge regler til komposisjon, og eksperimenterte seg frem med overraskende avskjæringer og uventede synsvinkler.Den viktigste endringen gjaldt imidlertid fargen. Kravet til sannhet førte også til at fargene skulle gjengis slik de hele tiden påvirkes og forandres med lyset. "Valør", det vil si fargens lysstyrke, var et begrep som stadig gikk igjen i Léon Bonnats skole. Han lærte sine nordiske elever aldri å se en farge isolert, men alltid i relasjon til de andre fargene og til luften omkring.Friluftsmalerne fra Barbizon var meget beundret av skandinavene, det gjaldt Daubigny og Rousseau og fremfor alt Corot og Millet. Av de yngre malerne var Jules Bastien-Lepage det store ideal. Motivene hans var mest fattige arbeidsfolk og bønder i arbeid under åpen himmel, lik dem Millet hadde dyrket, men uten hans heroisering av arbeidet. Bastien-Lepage er lett kjennelig på de nøye utarbeidede detaljene og det nøkterne grå dagslyset. Med sin spesielle motivkrets kom han til å danne den skolen som går under navnet "école rustique". S. 49-51.

Under overskriften Sommerferie i Grez skriver Reed Thomsen videre blant annet:

For nordboerne kunne sommeren i Paris være uutholdelig varm, og alle som hadde mulighet til å komme avsted benyttet disse månedene til studieturer rundt om i Frankrike.

I august 1881 dro Christian Skredsvig til det nærliggende Grez-sur-Loing. Litt mer utfyllende enn i Thues bok, står det her om Grez:

Landsbyen ligger vakkert til ved elven Loing, omkranset av trær og annen vegetasjon. Den kunne by på mange severdigheter, en gammel kirke og et kloster, en malerisk gammel bro og en borgruin, i det hele tatt nok av velegnede motiver for kunstnerne. Elven var årsaken til den fuktige atmosfæren med den særegne sølvtonen som er så karakteristisk for Grez-skolen. Et annet typisk trekk er fraværet av dramatiske situasjoner og alle former for krass realisme. "Alt flüter jämt som floden Loing ... alt er elegisk betont, liksom de pilträd som kanta flodstranden", skriver den svenske samtidige maleren Georg Pauli.I landsbyen var det to pensioner, den ene ble drevet av madame Chevillon, den andre av madame Laurent. Hos begge var det alltid fullt belegg. Strindberg, som skrev en artikkel om Grez i 1882, er opptatt av den utvungne omgangsformen som han mener amerikanerne er ansvarlige for. Hver og en kler seg som han vil, ønsker noen å komme til bords i tøfler og "nattrock", tar ingen anstøt av det. Kort sagt, ingen bryr seg om hva de andre foretar seg. Både malerne og billedhuggerne arbeider ute i det fri, bare når det er dårlig vær, blir biljardrommet i Pension Laurent omdannet til atelier.

Reed Thomsen nevner også noe om Skredsvigs malerteknikk på denne tiden, som lot ham få til det med å bryte opp konturene i bildet og gi inntrykk av luften og atmosfæren, noe som også er tilfellet i dette maleriet vi har med:

Malingen er lagt på med de karakteristiske korte, relieffaktige strøkene som stadig går igjen i Skredsvigs malerier på denne tiden. Men intet er så "fransk" i sin "snerpete" teknikk som dette. Det fortelles at malerne bandt hyssing gjennom busten på malerkosten og festet den til skaftet for å oppnå denne effekten. S. 60-62.