Auksjon torsdag 22. november 2018 kl 18:00
Matisse, Henri(1869-1954)
Sittende, ryggvendt akt

Litgrafi trykket i svart på middels tynt gulhvitt papir
48,5x33
Signert med svart penn nede t.h.: Henri Matisse Stempelsignert nede t.h.: HM

Duthuit 412.

Proveniens:

Påtegnet på lapp på baksiden av innrammingen: "Til Mosse og Theodor. Fra far. Julen 1949.". Etterkommere etter Walther Halvorsen.

Vurdering
NOK 100 000–150 000

Auksjonert torsdag 22. november 2018 kl 18:00

Tilslag NOK 75 000

LITTERATUR: Leo Swane: Matisse, Oslo 1950.
Marit Werenskiold: De norske Matisse-elevene, Oslo 1972.
Wikipedia.

Henri Matisse (1869-1954) var en fransk billedkunstner, berømt som lederen av fauvistene "de ville".

Matisse regnes som en av de største blant de tidlige modernistene, de franske ekspresjonistene. Fargene ble brukt helt vilt, unaturalistisk, "grønt hår og røde trær", varme og kalde farger skulle harmoneres eller kontrasteres med kraftige konturlinjer for å skape volum og rom.

For modernistene er det noe som er viktigere enn alt: Man skal ikke lenger avbilde virkeligheten, men representere den.

Modernistene ville arbeide med den to-dimensjonale flaten de hadde for hånden. Med sterke farger og kraftige linjer skulle man uttrykke dype følelser, ofte ved bruk av overdrevet perspektiv, ofte uten bruk av perspektiv overhodet.

FOTO:

Henri Matisse: "Dame med hatt", 1905. Bildet var blant de mest utskjelte i "fauvist"- salen på Salon d'Automne 1905.

Matisse arbeidet med ulike uttrykksformer og materialer. Han malte hovedsakelig og skapte noen skulpturer, men han var også en stor tegner. Han var i begynnelsen sterkt påvirket og inspirert av verkene til Édouard Manet, Paul Signac og Paul Cézanne. Fauvismen varte en kort periode. Ganske snart gikk Matisse over til en mer dekorativ og klassiserende uttrykksform.

Matisse begynte sin kunstneriske utdannelse i 1887. Han kopierte meget i Louvre og lærte den store, franske malertradisjonen å kjenne. På det franske akademi i Paris hadde han Gustave Moreau (1826-1898) som lærer. Moreau danner forbindelsesleddet mellom den franske romantikken og den franske symbolismen, og sto fjernt fra både akademisk og impresjonistisk kunst. Matisse stilte ut første gang i 1896. Matisse slet hardt i begynnelsen omkring 1900.

Mulighetene for å selge var ytterst små. Han hadde giftet seg i 1893 og måtte forsørge sin kone, datteren Marguérite (senere gift Duthuit) og to smågutter. I 1900 da verdensutstillingen ble forberedt, var både han og hans venn Marquet så langt nede, økonomisk sett, at de måtte påta seg håndverksmessig dekorasjonsarbeid i Grand Palais. Le Salon National, hvor han hittil hadde stilt ut, var nå lukket for ham. Fra 1901 stilte han derfor en årrekke ut på Le Salon Indépendants, som var grunnlagt allerede i 1884, som en protest mot jurysystemet med alle dets urettferdigheter. I stedet ble det her innført en medlemskontingent som ga hvert medlem rett til å stille ut et visst antall bilder. Ved denne ordningen fikk salongen meget stor betydning for de yngre og for den kunsteriske friheten i det hele tatt. Først etter verdenskrigen 1914-18 hadde den utspilt sin rolle, antagelig først og fremst fordi kunsthandlerutstillingene kom til å få en så enorm betydning under høykonjunkturen i 20-årene.

Matisse kom for første gang i forbindelse med kunsthandelen i begynnelsen av århundret. Han møtte den i skikkelse av en liten dame, Mlle Berthe Weill, som noen år tidligere hadde startet en liten butikk hvor hun solgte bøker, grafikk, amalerier og meget annet. Forretningen fikk aldri noe stort omfang, hverken i omsetning eller ytre forhold, men den hadde sin egen karakter, som den bevarte helt opp til krisen i 30-årene. Disse vanskelige årene fordrev den til sist fra Rue Lafitte over til venstre Seine-bredd og dermed var dens saga ute. Men før den tid hadde Mlle Weill slått mangt et slag for den unge kunsten og med utrettelig iver søkt å skaffe den et marked. Swane, s. 46-47.

Berthe Weills (1865-1951) gallerivirksomhet var veldig viktig for den unge avantgarden. Hun solgte verker av Henri Matisse og Pablo Picasso først av alle. Hun hadde kjente konkurrenter som Ambroise Vollard, Daniel-Henry Kahnweiler og Paul Rosenberg, blant andre. Kunsthandlere begynte å bli viktige for omsetning av kunst. Matisse hadde sin første separatutstilling i 1904 arrangert av Vollard. Senere skulle også Walther Halvorsen som kunsthandler bli viktig som formidler av bl.a. Matisses kunst til store skandinaviske kunstsamlere.

I 1905 ble det holdt en utstilling på Salon d'Automne, "Høst-salongen", som skulle bli vendepunktet for den yngre malerkunstens utvikling. Her var samlet utstilling av en hel gruppe kunstnere som i sin tid hadde vært elever av Moreau, og andre som hadde sluttet seg til dem. Den kunstoppfatningen som syntes å være felles for dem alle, trådte derved frem med slik tyngde, at den nå for alvor måtte settes under debatt. Her stilte bl.a. Mauguin, Friesz, Matisse, Marques, Vlaminck, Derain, Jean Puy, Camoin, Georges Rouault ut. Midt i salen, hvor disse fargekraftige bildene med sin dristige og forserte uttrykksform for første gang ga et inntrykk av hva fransk ekspresjonisme var, hadde en mer stillferdig skulptur av Albert Marque "i florentinsk stil" funnet plass. Synet av denne sammenstillingen fremkalte hos kritikeren Louis Vauxcelles det umiddelbare utbrudd: "Donatello au milieu des fauves" - "Donatello midt blant de ville dyrene" - og dermed hadde denne gruppen av kunstnere fått sitt økenavn. Swane, s. 49-50.

Nå var Henri Matisses lykke gjort. Han fikk solgt bilder og gjorde suksess. Han solgte bilder til søskenparet Gertrude og Leo Stein og til deres bror Michael og hans kone Sarah Stein.

Vinteren 1908/09 eide Sarah og Michael minst 15 av Matisses malerier, dessuten tegninger og skulpturer ... . Werenskiold, s. 34.

Ikke mange årene etter, begynte han den malerskolen som mange norske kunstnere kom til å frekventere i Paris. I perioden 1908-1911 drev han skolen.
Mange norske kunstnere og kunststudenter dro til Paris for å studere under Matisse. Blant disse var Jean Heiberg, Bernhard Hinna, Per Krohg, Axel Revold, Alf Rolfsen, Henrik Sørensen, Per Gjemre, Bernhard Greve, Einar Sandberg, Per Deberitz og den senere kunsthandler Walther Halvorsen.

Matisse var radikal som maler, men som lærer ville han at elevene skulle kunne tegne, når det gjaldt det viste han seg som en klassiker. Elevatelieret som holdt til i et gammelt nedlagt kloster Sacré Coeur, var nakent bortsett fra to greske gipsavstøpninger, fotografier av skulpturer fra Chartres og av egyptisk og assyrisk kunst.

En av hans kraftsatser til elevene var at "man må kunne gå før man kan danse på line". Nybegynnere ble satt til å tegne etter aktmodell eller de greske gipsstatuene. Det siste skapte en del forvirring hos revolusjonære kunstnerspirer som trodde seg i den ultraradikale "Villdyrkongen"s hule. Men mesteren var streng - disiplene skulle først lære å tegne etter den greske kanon. Som hjelpemiddel anbefalte han iblant loddsnor - dette måtte ryste tidligere elever fra Konstnärsforbundets skole i Stockholm (blant dem var den svenske maleren Birger Simonsson, som hadde gått der i 1905 og i 1908) som der hadde vært med på å fryse ut en av lærerne, nettopp fordi han foreslo bruk av lodd. Gipstegning hadde vært bannlyst på samme skole, som en akademisk og foreldet metode. - Også under tegning etter levende modell refererte Matisse stadig til de gamle grekere.

Figuren bør bygges opp, konstrueres, ved hjelp av motvirkende krefter som sammen skaper likevekt. Man må markere aksene, "les directions", i skuldre, hofter, armer, ben og hode - de forklarer figurens bevegelse. ...

Matisse la altså stor vekt på figurens indre struktur - den skulle være en fast oppbygd enhet, som hvilte i seg selv. Likevekten skulle ikke være dvask passivitet, men en harmoni av innbyrdes motstridende krefter.

Når Matisse taler til elevene om den tegnede strek, fremhver han at modellen må være dens opphav - kullstiften får ikke løpe fritt etter fantasien. Det gjelder å beskrive lemmenes form, og konturene alene må greie dette. Én strek er maktesløs - det er bare i samspill med en annen at den skaper volum: "Tegning er som en uttrykksfull gest: Snakker man om en melon, vil man bruke begge hender for å forklare dens form". En krum linje bør fremheves i kontrast til en rett - ser man alle former som runde, mister de sin karakter. Man bør fastholde at menneskelegemet ikke eier konkave former. Werenskiold, s. 29-30.

Allerede i 1908 hadde Matisse innledet en ny fase i sitt maleri.

- det oppløste og noe vilkårlig kolorerte fauvistiske maleri hadde han nå definitivt forlatt til fordel for et dekorativt forenklet flatemaleri, der de ensfargede feltene var definert av tykke konturlinjer. Ibid., s. 34.

For elevene ble det forvirrende med skiftet i Matisses kunst. Det gikk fra det de kunne se hos Steins med blant annet "Dame med hatt", som hadde gjort så stor furore på utstillingen i 1905, til "Harmoni i rødt" fra 1908 som de kunne se i Sacré Coeur.

FOTO:

Henri Matisse: "Harmoni i rødt", 1908. Berømt eksempel på Matisses dekorative flatestil etter fauvistperioden, delvis utført i atelieret i Sacré Coeur, der elevene kunne følge arbeidets gang.

Matisse skrev noen anmerkninger om sin kunst utgitt julen 1908.

Kunstnerens forhold til naturen står sentralt i artikkelen. Matisse hevder at han alltid går ut fra synsopplevelsen, men i motsetning til impresjonistene kan han ikke nøye seg med å registrere tingenes skiftende og flyktige utseende. Han søker en karakter som er sannere og mer vesentlig, en mer "varig" og stabil tolkning av virkeligheten, slik grekerne og egypterne har gjort det med sin skulptur. Derfor er han rede til å ofre den letthet, sjarm og ynde som utmerker den impresjonitiske kunst. Enten han maler et landskap eller en kvinnekropp fortetter han motivets betydning ved å søke dets vesentlige, det karakteristiske linjer: "Jeg vil nå frem til den fortetning av sanseinntrykkene som skaper et kunstverk." Werenskiold, s. 34-35.

Henri Matisse ble allerede i sin levetid sett på som en fremragende tegner.

FOTO: Obj. id. 11833:

Henri Matisse: Sittende, ryggvendt akt 1913

Når man først tenker på Matisses verk, slår hans behandling av fargen en som det mest vesentlige, men bak hans malerkunst står det et omfangsrikt og betydelig tegnet verk. Som regel synes ikke tegningene å ha vært forlegg for malerier, men står som selvstendige kunstverk.

Selv om denne akten av Matisse fra 1913 har et klassisk, harmonisk preg, er den ved sin bruk av en enkel, vakker kontur som det eneste virkemiddelet, helt modernistisk i sitt dekorative flatepreg.

De impulser elevene mottok fra ham som kunstner og teoretiker, har vært mangeartede og til dels motstridende. Først i 1920-årene fant Matisse frem til det han selv kaller sin egen stil - så stabiliserte han seg for lengre tid som den raffinerte skjønnhetsdyrkeren, den indolente odaliskens maler. Werenskiold, s. 37.

Da kan han ha vært inspirert av klassisk fransk malerkunst, som for eksempel Ingres' vakre, nyklassisistiske ryggvendte akten, malt i 1808. Ingres brukte ofte modelltegning som forberedelse til maleri.

FOTO:

Jean Auguste Dominique Ingres (1780-1867) var nyklassisist og en av de kjente i fransk malerkunst. Han har blant annet malt noen meget berømte kvinneakter omring 1808, som hører til innenfor fransk klassisk kunst, innenfor den franske kanon.

La interessen for de koloristiske problemene tre aldri så sterkt i forgrunnen - bak dem går studiet av modellen som en ryggrad gjennom hele hans kunst, det stadig fornyede arbeidet etter den. Ved de tegnede studiene søker han å komme naturen på så nært hold som det mulig gjennom streken, som er det mest abstrakte og samtidig det mest naturnære av alle midler i kunsten.

Det er ikke underlig at Matisse har utviklet en kolossal ferdighet som tegner, det vil si at han har nådd sitt mål: med de enkleste av alle midler å gi uttrykk for det han ser og det han føler. I dette livslange arbeidet har han anvendt mange forskjellige teniske midler, han har brukt blyant, penn, kull, kritt, og han har forbausende nok brukt hvert middel på forskjellige måter. Tegningen kan ofte bestå av noen få konturlinjer, men i andre tilfelle prøver han med skravering og avtoninger å oppnå en finere modellering. Hans arbeid kan således resultere i det en er vant til å kalle maleriske verdier, men også i linjevirkninger av den mest ekstreme knapphet. Swane, s. 116-117.

Henri Matisse har også laget en mengde raderinger og særlig litografier. I dette litografiske verket av "ekstrem knapphet" synes Matisse å ha kommet frem til et resultat av ualminnelig intensitet.