LITTERATUR: Nbl.no.

Joronn Sitje er særlig kjent for sine eksotiske bilder fra Afrika i 1930-årene. Hennes usedvanlige motivkrets og fargesterke koloritt plasserer henne i en særstilling innenfor norsk maleri.

Dette står det i Norsk biografisk leksikon om hennes posisjon i norsk kunsthistorie.

Joronn Sitje var allerede en anerkjent maler da hun dro til Kenya, til sin mann Fridtjof Georg Lous Mohr, som hadde en gård der. I løpet av sine elleve år i Afrika, malte hun mange portretter og figurbilder av afrikanere. Nasjonalmuseet, Nasjonalgalleriet har fire slike malerier. Her har hun malt et intenst portrett av en stolt og mektig kriger. Hun har benyttet sterke farger satt på med tykke malingstrøk, som gir bildet et sterkt ekspressivt preg. Det var også dette hun var kjent for i tiden før hun dro til Afrika. Som det står i Norsk biografisk leksikon blant annet:

Under innflytelse av Henrik Sørensen ble hennes fantasifulle uttrykksform etter hvert mer og mer preget av en romantisk ekspresjonisme med følelsesladet koloritt og spontane, pastose strøk. På slutten av 1920- og i begynnelsen av 1930-årene stod hun som en hovedeksponent innen norsk ekspresjonisme.

Videre står det blant annet om hennes tid i Afrika:

Hun bodde i Kenya fra 1928 til 1939. “Kanga farm”, swahili for Perlehønefarmen, lå nordvest for Nairobi, og her dyrket de mais og kaffe. De drev også med kveg.

I en rekke malerier og tegninger fra denne perioden tolket Joronn Sitje afrikansk natur og folkeliv. Særlig finner vi i portrettene av lokalbefolkningenen en fargeholdning og penselføring som kan minne om Emil Noldes studiehoder. Med dette nye og eksotiske i sin kunst markerte hun seg som en original kunstner, og bildene ble raskt solgt på de mange separatutstillingene hun hadde i 1930-årene. Etter hvert ble hun også representert på Nasjonalgalleriet med "Afrikansk kvinnehode" (1930), "Merupike" (1930), "Nandipiker" (1932) og "Wakikuyu-barn" (1934).

Med tegninger fra Kenya har hun rikelig illustrert sin manns to bøker, "På afrikanske vidder. Jakt og fiske under ekvator" (1932) og "Farmen ved elven" (1933). Hun fortsatte å feste afrikanske motiver på lerret også etter at hun kom tilbake til Norge.

Joronn Sitje ble kjent med Karen Blixen, de bodde i nærheten av hverandre. Karen Blixen ville at Joronn Sitje skulle illustrere en av hennes bøker, men Joronn Sitje tok det ikke på seg.

Joronn Sitjes eksotiske bilder av afrikanere står som noe av det viktigste i hennes særpregede kunstnerskap.