Avsluttet
Klassisk

Auksjon tirsdag 28. mai 2019 kl 19:30

Gamle Logen, Strangersalen

Visning 21. - 28. mai.

Hverdager 10:00 - 18:00. Lørdag og søndag 12:00 - 16:00.

Werenskiold, Erik (1855-1938)
En forloren sønn 1879

Olje på mahogniplate
36x47
Signert og datert nede t.h.: E. Werenskiold. 79.

UTSTILT:

Kunstnernes Hus, Oslo 1935, kat.nr. 7. Kunstnernes Hus, Oslo 1955, kat.nr. 9. Blaafarveværket 1985, kat.nr. 11. Grev Wedels Plass Auksjoners Sommerutstilling 1993, kat.nr. 8. Nasjonalmuseet, Nasjonalgalleriet 2011, kat.nr. 5.

PROVENIENS:

PROVENIENS: Har vært i samme families eie siden det ble malt.

Auksjonert tirsdag 28. mai 2019 kl 19:30

Vurdering
NOK 800 000 USD 100 000 EUR 88 900

Usolgt

LITTERATUR: Nils Ohlsen: ""Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik". Erik Werenskiold i München", utstillingskatalog Nasjonalmuseet, Nasjonalgalleriet 2011, kat.nr 5, avbildet s. 90.

Erik Werenskiold kom som 21-åring til München i november 1875. Han var elev ved akademiet og kom i 1877 opp i Wilhelm von Lindenschmits «mesterklasse». Det var Lindenschmit som i 1878 sa til ham: «Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik».

En ny kulturstrømning med utspring i Paris, hadde begynt å dominere innenfor malerkunsten i Europa. Det var realismen. Også en lærer ved akademiet som Lindenschmit, var påvirket av det franske friluftsmaleriet. Men det var andre miljøer i München, utenom akademiet, som hadde en mer direkte kontakt med det nye, og det var kretsen rundt maleren Wilhelm Leibl. De hadde, Leibl og kretsen rundt ham, selv vært i Paris og hadde førstehånds kjennskap til de nye retningene innenfor kunsten. Denne «hensynsløst ærlige» realismen kunne Werenskiold og de andre norske kunstnerne se og lære av i München, før de selv tok turen til Paris.

I dette stimulerende kunstneriske miljøet mellom urbant akademi og landlig idyll, internasjonale kunstnere og venner fra hjemlandet, utviklet den unge Erik Werenskiold en tematisk, stilistisk og teknisk mangslungen kunstproduksjon. S. 23.

Realismen innebar veldig mye nytt i forhold til det tidligere akademimaleriet. På akademiene komponerte man gjerne sine motiver i atelierene og stor vekt ble lagt på realismen i detaljene. Med friluftsrealismen ville man ut for å male det man så for sine øyne og en litt fattigslig, enkel virkelighet fra landet, ble det nye ideal å fremstille. Man skulle ikke forskjønne noe, men male sitt motiv slik det fremsto for ens øyne, hensynsløst ærlig. I atelieret kunne man ferdigstille maleriet med de detaljer man ville ha med.

Werenskiold tok allerede i 1878 et avgjørende kunstnerisk skritt:

Han flyttet sitt atelier ut av byen, til Pipping, en bondelandsby rett vest for München. I likhet med Barbizon-malerne i Foret de Fontainbleau på midten av 1800-tallet dannet også kunstnerne i Leibl-kretsen i 1871 en malerkoloni ved Starnberger See, der de på god avstand fra akademiet kunne arbeide i umiddelbar nærhet til motivet S. 24.

De nye idealene begynner å avtegne seg i et bilde som dette, hvor Werenskiold har malt en gutt som ser litt sliten ut, der han tankefull sitter på en benk, mens han synes å passe på en lillesøster. Har han blitt beordret til å gjøre det etter å ha vendt hjem fra et hardt liv? Maleren har ikke unnslått seg fra «hensynsløst ærlig» å vise guttens utslitte sko og noe sjuskete bekledning. Man kan ikke vite historien bak, og det er heller ikke av interesse, for det er også noe som kjennetegner realismen, man skulle nettopp ikke fortelle en historie, men bare registrere et motiv. Ennå var jo Werenskiold påvirket av sin læretid i München, så motivet kan være satt sammen av kunstneren for en best mulig effekt, men fremstillingen gir et tilforlatelig inntrykk av en sett virkelighet. Realismen i dette bildet viser seg også i forgrunnen med den lille piken som sitter rett på den støvete stien. Det grønne gresset i bakgrunnen og den litt disige atmosfæren, synes også å indikere at dette er et landskap Werenskiold har sett med sine egne øyne, og gjerne ville male.

Med sin første store gruppekomposisjon «Bærrensere» opplevde Werenskiold i oktober 1878 i en alder av 23 år sitt kunstneriske gjennombrudd. …

Et år senere fulgte med «En forloren Sønn» (1879) nok en viktig gruppekomposisjon, som imidlertid er preget av en helt annen atmosfære. En fattigslig kledd ung mann sitter på en parkbenk og betrakter et barn som leker med en dukke. I bakgrunnen nærmer en kvinnelig skikkelse seg. Det anekdotisk-humoristiske poenget fra «Bærrensere» er nå erstattet av en realistisk-nøktern tilstandsskildring med tydelige samfunnskritiske trekk. S. 24.