LITTERATUR: Holger Koefoed.

I alle Widerbergs åpne landskap finnes en lengsel etter det uendelige rom.

I dette solnedgangs motivet har kunstneren forflyttet solens refleks på vannflaten vekk fra dens naturlige posisjon dvs. rettet midt imot iakttakerens øye, nettopp for å understreke det romlige. Han ser solnedgangen som en dramatisk hendelse – ikke bare en melankolsk stemningsrapport sett fra Flaskebekk ved Oslofjorden. Han fordreier rommet og forsterker fargene for å uttrykke en mer universell erfaring, basert på et øyeblikks intensivert virkelighetsopplevelse.

I denne perioden ble kunsten for Widerberg en membran ikke bare mellom den indre og ytre virkeligheten, men mellom en spirituell virkelighet og en annen verden. Solskiven er markert som et øye, nærmest som et vitne til malerens eksistensielle dilemma, fanget i verden med sin lengsel, med utfordringen om å være tilstede så intenst som overhode mulig. Widerberg eksellerte nettopp i akvarellmediet som fanget kunstnerens spontane nærvær på en så presis måte – her gjaldt ingen utstrykninger og korreksjoner. Akvarellen forutsatte kunstnerens uforbeholdne eksistensielle nærvær.