Spesialister på Edvard Munch, og eldre og moderne kunst av høy kvalitet.

Avsluttet
Kulturarv - Kunst og kunstgjenstander fra Kaare Berntsens samlinger.

Auksjon onsdag 18. mars 2020 kl 18:00

Strangersalen, Gamle Logen

Weidemann, Jakob (1923-2001)
Mose og løv 1960

Olje på plate
81x65
Signert og datert nede t.h.: Weidemann 60.

UTSTILT:

Kunstnernes Hus, "Arnold Haukeland, Retro, Jakob Weidemann, Separat", Oslo 8.4-30.4.1961, kat.nr. 13.

Auksjonert onsdag 18. mars 2020 kl 18:00

Vurdering
NOK 150 000–180 000 USD 16 100–19 300 EUR 14 900–17 900

Usolgt

LITTERATUR: Karin Hellandsjø: Jakob Weidemann, utstillingskatalog Henie-Onstad Kunstsenter 10. april-1. juni 1975, oppført i katalogdel, kat.nr. 60-5.

Steinar Gjessing: "Tendenser og retninger gjennom fem decennier", Kunstnernes Hus 1930-1980, Oslo 1980.

Under overskriften: "1960-70: Fra Paris til New York" under avsnittet "Den aksepterte nonfigurasjon", skriver Gjessing blant annet:

I begynnelsen av 60-årene ble omsider det nonfigurative maleri stuerent også i Norge. Jakob Weidemanns imponerende separatutstilling våren 1961 kan i så måte sies å betegne et vannskille. Meningene var riktignok fremdeles delte, men utstillingen fastslo med ettertrykk Weidemanns posisjon som en av sin generasjons mest markante kunstnerpersonligheter. Han viste her de siste par års produksjon; de kraftige, pastost malte "skogbunn-bildene". Maleriene var tunge, ikke bare i fargeholdning og uttrykk, men også rent fysisk: Ifølge kunstneren hadde 140 kilo maling gått med til det største bildet.

Suksessen var overveldende både økonomisk og publikumsmessig. Innen en halv time etter åpningen var det solgt malerier for 210.000 kroner. Ikke bare Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet og Bergen Billedgalleri, men også Nationalmuseum i Stockholm sikret seg betydelige arbeider.

Med sine skogbunn-bilder fremsto ikke lenger Weidemann som noen internasjonalistisk trekkfugl i det ugjestmilde Nord. Hans moderne uttrykksform hadde fått en solid hjemlig forankring. Som "den norske Pan" stilte han seg pent inn i rekken av ruvende, nasjonale naturskildrere. ...

Generelt sett kan man med en viss rett hevde at det var som tolkninger av norsk natur det nonfigurative maleri vant aksept her hjemme. Denne kunst beveget seg kanskje ikke så langt bort fra "det menneskelige" som mange hadde vært tilbøyelig til å tro. Gjessing, s. 101.