LITTERATUR: Marit Lange: "Peder Balke", Kunstnerforbundet katalog, Oslo 1980.

Peder Balke var elev av Johan Christian Dahl i Dresden. I Dresden kom han også til å møte Caspar David Friedrich, som straks vakte Balkes interesse og beundring. Innflytelsen fra Friedrichs visjonære kunst kom i det lange løp til å bety mer for Balke enn Dahls nøkternt naturfunderte maleri. S. 8. Antagelig er dette maleriet fra den sene perioden i Balkes kunst etter 1856 hvor han malte flere rene landskapsportretter. Han utviklet en teknikk basert på sitt arbeid som dekorasjonsmaler som kom til, sent men godt, å gi ham en posisjon innenfor norsk kunsthistorie som en original billedskaper. På en hvitmalt bunn, helst av en glatt, emaljeaktig karakter, fordriver han fargene, d.v.s. han stryker dem på, for så – ved hjelp av en fille, svamp, grove pensler eller fingre – å fjerne eller forme det ennå våte fargestoff, slik at den hvite grunn i vekslende grad skinner gjennom. I store, samlende bevegelser legger han således opp hovedformene. Den hvite bunnen blir derved det sammenbindende element som utgjør bildets lyspartier og samtidig fremmaner dybdevirkningen. S. 11-12. Balke kunne med denne teknikken forenkle motivet, med en karakteristisk eller slående detalj i landskapet kunne han mane frem suggestive landskapsvisjoner. Med sin fordrivningsteknikk viskes detaljer ut, bare det mest vesentlige i motivet står tilbake, og denne utvisking av detaljer gir bildet en anelsesfylt nesten litt mystisk stemning, som gjør bildet til et typisk romantisk verk.