LITTERATUR: Ingrid Reed Thomsen: "Bodom, Erik Dorn", Norsk kunstnerleksikon, Oslo 1982, bind 1, s. 268-269.

Under hele romantikken var det stor interesse for fortidsminner fra oldtid og middelalder. Gravhauger og bautasteiner ga assosiasjoner til en heroisk fortid for land og folk. Bautasteiner sto som symboler på en gammel og ærerik tid. For en romantiker var minnelser om middelalder og for de norske kunstnerne kanskje særlig minnelser om vikingtid, noe som stemte sinnet til ettertanke og ga en følelse av å kunne, bokstavelig talt, røre den gamle norske sivilisasjon, den gang Norge var ett rike. I dette maleriet av Bodom, synes bautaene å gi et mer generelt bilde på gammel tid, idet de ikke er knyttet til et bestemt landskap. Kunstneren synes å ville gi inntrykk av at de har stått ytterst mot havet, der de i uminnelige tider har motstått tidens tann. Det er bare en bauta som ennå står helt rak og motstår vær og vind, de andre har falt, men selvom de ligger hulter i bulter i fjæren gir de tilsammen et monumentalt inntrykk i og med sitt bestandige materiale. Selv om de ligger nede råtner de ikke. Kunstneren har allikevel fått med noe forgjengelig, i forgrunnen ligger restene etter en båt, bare bunnplankene er igjen av den som en gang må ha seilt på sjøen. Elementene Bodom har tatt med i komposisjonen med bautasteiner og båtvrak er typisk romantisk. Også med hensyn til maleteknikk er bildet typisk romantisk med kontrasten mellom lys og skygge, som betoner det stemningsfulle og dramatiske i bildet. Dette maleriet kan være en replikk, eller en variasjon av et av Bodoms hovedverk som omtales i Norsk kunstnerleksikon: På den skandinaviske utstillingen i Stockholm 1866 fikk Bodom Mention Honorable for et av sine mest berømte malerier, "Bautastene ved Stranden".