Spesialister på Edvard Munch, og eldre og moderne kunst av høy kvalitet.

Avsluttet
Grev Wedels Klassiske

Auksjon tirsdag 22. mai 2001 kl 18:00

Store sal

Mønsted, Peder (1859-1941)
Isskjæring ved Lillehammer 1922

Olje på lerret
42x56
Signert, stedsbestemt og datert nede t.h.: P Mönsted. Lillehammer. 1922.

Dansk maler.

UTSTILT:

? kat.nr. 25.

Auksjonert tirsdag 22. mai 2001 kl 18:00

Vurdering
NOK 150 000–200 000

Tilslag NOK 100 000

LITTERATUR: Thieme-Becker kunstnerleksikon.
Gøthe Gøthesen: Med is og plank i Nordsjøfart, Oslo 1986.
Jean Aase: "Norges siste istid", Fortidsvern, 3/99.

Peder Mønsted fikk sin utdannelse ved Akademiet i København. Han reiste meget og blant annet til Norge. Han er særlig kjent for sine nesten fotografisk naturtro snebilder og skoglandskaper.
I dette bildet har han malt et motiv som er ekstra interessant i norsk sammenheng i og med at isskjæring, som var så vanlig på den tiden, ikke så ofte er brukt i billedkunsten. Isskjæring var en stor industri ut på 1800-tallet og inn på 1900-tallet, og ble kanskje ikke sett på som særlig malerisk. Som et bilde på tiden før kjøleskapenes og frysernes tid er maleriet for oss av stor kulturhistorisk interesse, og man må vel kunne si at Mønsted her har maktet å gjøre motivet malerisk ved sine vakre farger, blant annet med den blå-grønne isen. Det var vanlig å hente naturisen fra innsjøer for å få best mulig kvalitet på isen. Det var den krystallklare stålis ishandlerne ville ha. Kravet var at en skulle kunne lese en avis gjennom en blokk på 20 tommers – en halv meters! – tykkelse. Aase, s. 25. Vannet ble om høsten renset for løv og gress. Vannet eller tjernet ble ideelt sett holdt rent for sne og snesørpe vinteren gjennom. Det kunne være et meget slitsomt arbeid som ble gjort for hånd eller ved bruk av hester. I januar eller februar skulle isen skjæres. Først ble det trukket opp ett rett spor på isen ved hjelp av en såkalt opplegger. Så ble det benyttet en hestetrukken isplog til å skjære isen i lange strimler, eller "rebber". Rebbene ble så skåret opp i firkantede isblokker. Her brukte man lange, tunge issager, laget av beste sort engelsk stål. Aase, s. 26. Naturisen som sages og hentes opp fra et vann ved Lillehammer i dette bildet var nok beregnet på lokal bruk, men denne industrien var ellers en stor eksportartikkel for Norge i kyststrøk hvor man hadde utskipningshavner. Det er beregnet at sett ut fra utbetalt lønn var denne industrien like stor for Norge, da den var på høyden omkring 1900, som petroleumsindustrien er idag.