Auksjon torsdag 25. mai 2000 kl 20:00
Flintoe, Johannes(1787-1870)
Rukkedals-Elven Næs i Hallingdal 1819

Gouache, lysmål
51x41
Signert og datert nede t.h.: Optaget af Flintoe 1819.

Påtegnet med tittel nede på arket samt: Aggershuus Stift.

Vurdering
NOK 150 000

Auksjonert torsdag 25. mai 2000 kl 20:00

Tilslag NOK 220 000

LITTERATUR: Henning Alsvik: Johannes Flintoe, Kunst og Kulturs serie, Oslo 1940, kat.nr. 80.
Bodil Sørensen: ”Johannes Flintoe”, utstillingskatalog Nasjonalgalleriet, Oslo 1993.

Johannes Flintoe reiste på sin første tur innover landet i 1819. I dette bildet med motiv fra et fossefall i Rukkedalselven har Flintoe konsentrert seg om å gi inntrykk av fossens voldsomme kraft og mektighet. Han løfter den frem i billedplanet og lar den komme oss direkte i møte, slik den også trer frem for menneskene i folkedrakter i bildet som er plassert ved fossen. Figurene har Hallingdrakter på seg, konens hodebunad er fra Ål. Mannen sitter vendt mot oss og spiller på munnharpe. Konen og jenten synes å betrakte fossen. Rukkedalselven renner ned til Nes og Nesbyen gjennom Rukkedalen. For Flintoe har nok fossen vært et mektig syn for den var antagelig den andre han kom forbi etter fossen i Hønefoss på denne sin første reise i 1819 inn i landet. Flintoe var helt på høyde med åndsstrømningen i Europa med interessen for nasjonens gamle historie og egenart, og han var den første som gjorde seg den umake å reise innover landet og over fjellene i Syd-Norge. Det var emningen på nasjonalstatenes tid i Europa som førte til et ønske om å finne tilbake til røttene for nasjonen. Det hadde med det å finne tilbake til noe opprinnelig og ukunstlet å gjøre, og det ble på mote i Europa å oppsøke de innerste daler for å betrakte folket som man mente hadde beholdt en naturlig menneskelighet og levde i pakt med naturen. I Norge oppfattet man også bøndene som de som hadde røtter tilbake til middelalderen da Norge var et rike. Det ble vesentlig å knytte båndene mellom den gamle og den nye tid. Slike strømninger bidro til at Flintoe reiste innover landet og over fjellene. Han var den første kunstner under tidlig romantikk som gikk til oppgaven med friskt mot, og det kunne man trenge i de dage når man skulle reise over fjellene. Flintoe delte i høy grad sin tids og sitt miljøs interesse for det nasjonale og lokalt særpregede, og det er først og fremst hans skildringer av norsk natur og folkeliv som har gitt ham en posisjon i ettertidens bevissthet. Hans historiske betydning på dette området er enestående; han var den første som konsekvent utviklet de nye nasjonale motivtypene og således beredte grunnen for de mer betydelige kunstnerne som kom etter ham. Hans reiser i Syd-Norge – i 1819, 1821, 1822 og 1825 – var banebrytende; også i bokstavelig forstand gikk han opp veien for nasjonalromantikkens kunstnere. Sørensen, s. 2. Fossefall kom til å bli en av disse nasjonale motivtypene, og ofte malte kunstnere som kom etter Flintoe ikke bare en foss, men den samme fossen. Han valgte slående og spektakulære naturutsnitt for å skildre Norge, og kunstnere etter ham fulgte hans eksempel. Man vet at flere kunstnere, blant andre Gude, har malt denne fossen i Rukkedalselven. Flintoe tegnet landskapsstudier som han siden utarbeidet i gouache, og denne gouachen var blant de 22 bildene han stilte ut i Christiania i 1820.