Spesialister på Edvard Munch, og eldre og moderne kunst av høy kvalitet.

Avsluttet
Grev Wedels Klassiske

Auksjon tirsdag 22. mai 2001 kl 18:00

Store sal

Munthe, Gerhard (1849-1929)
Kommer han ikke snart? 1917. Fra kunstnerens hjem

Olje på lerret
69x100
Signert, stedsbestemt og datert nede t.h.: Gerhard Munthe 1917 Lysaker.

Påtegnet på baksiden: I spisestuen (2 damer)

UTSTILT:

Blaafarveværket 1988, kat.nr. 66, avbildet s. 101.

Auksjonert tirsdag 22. mai 2001 kl 18:00

Vurdering
NOK 800 000–1 000 000

Usolgt

LITTERATUR: Peter Anker: "Gerhard Munthe", utstillingskatalog Blaafarveværket 1988, s. 7-28.
Arkitekt Magnus Poulsson: "Minneord over Gerhard Munthe fra 1929: Gerhard Munthe og hans dekorative kunst", utstillingskatalog Blaafarveværket 1988, s. 92-102.

Et utslag av Munthes interesse for romkunst var hans eget hjem "Leveld" på Lysaker, som han bygget i 1899…i en rekke vannfarge- og oljemalerier har han skildret de fargerike interiørene med enkle, bondeinspirerte møbler etter egne tegninger, ispedd gode eksempler på gammel bygdekunst. Anker, s. 22.
Haven som hørte til huset "Leveld", som Munthe fikk bygget etter egne tegninger, var bevisst trukket inn i planløsningen av tomten. Haven betydde uendelig mye for Munthe, gjennom den - som en ytre forstue - var entréen til huset. Her fikk man inntrykket av sommerens hele blomsterprakt, av høstens sterke farver med rødt og gult i de løvrike kroner. Men også vinteren med sitt rene hvite dekke av snø ga det sin tone. Haven var vakkert beplantet og knyttet seg som den naturlige ramme til bygningene. Det var i sannhet et trivelig hjem. Utefra - men ikke mindre inne. Den solfylte gule forstuen med de grønne møbler, den knallblå spisestue med de røde stolene langs veggene og så det høye hvitmalte atelier med alle bildene. Det var fest å tre over dørstokken på "Leveld". Blant innboet var mange, vakre ting. Men de sluttet seg på en selvfølgelig måte til alt det nye. Dette hjemmet var ellers helt og holdent et uttrykk for vår tid Det var bygget på tradisjon, men ingenting fra gammel tid var etterlignet. Ikke en detalj var gjort etter. Det var den selvfølgelige og intime ramme om Munthe selv. Poulsson, s. 98-99.