Johan Christian Dahl – Gryende romantikk med nasjonal vinkling

LITTERATUR: Johan Langaard: J. C. Dahls verk, Oslo 1937, kat.nr. 387.

Marie Lødrup Bang: Johan Christian Dahl, Life and works, Oslo 1987, bind 1-3, kat.nr. 83, med tittel: Nordic Landscape with a Dead Birch Tree, avbildet bind 3, plate 296.

Marit Lange: "Fra Prestø (1816)", Johan Christian Dahl 1788-1857, Jubileumsutstilling 1988, utstillingskatalog Nasjonalgalleriet og Bergen Billedgalleri 1988.

Magne Malmanger: "På sporet av den norske natur", utstillingskatalog Johan Christian Dahl, Kistefos-Museet 2000.

Bang skriver at dette maleriet er en videreutvikling av motivet med nordiske landskap fra 1814, (Bang 52 og 53), som begge har tittelen: Nordisk landskap med en hytte med halmtak. Bang skriver videre at Dahl for disse komposisjonene i nordisk karakter, var inspirert av barokke landskapsmalerier han kunne studere i store samlinger i København. Motivet ble gjentatt i monumentalformat i 1816. Det er en variant kalt: Nordisk landskap med en elv, olje på lerret 184x249,5 cm., (Bang 90). Maleriet befinner seg i dag i Statens Museum for Kunst i København.

Dahl malte i begynnelsen ikke "etter naturen", når han malte disse nordiske landskapene. Han var jo vokst opp i Bergen, så han husket selvfølgelig mye om hvordan fjellformasjoner og fossefall så ut, men han sto ikke overfor motivet for å lage en skisse, som han kunne bruke til et stort maleri, han malte det ut fra sin erindring.

Johan Christian Dahl reiste til København i 1811 for å begynne på Kunstakademiet. Helt fra begynnelsen var Dahl interessert i å gå sin "naturvei". Han ville studere naturen med egne øyne, og foretok studieturer i det danske landskapet han hadde rundt seg. På denne tiden under den gryende romantikk begynte de ville fjellegner å få en uimotståelig tiltrekningskraft for de europeiske kunstnerne, som ville formidle de dype følelser en mektig, guddommelig og sublim natur kunne vekke i mennesket.

Et maleri som Fra Prestø, antagelig fra 1816 (Bang 140), ble av Dahl betegnet som en naturstudie. Maleriet, olje på lerret 57x71, befinner seg i dag i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, inv. nr. 710. Dahl beholdt bildet i sitt eie hele sitt liv, det var senere familien som solgte det til Nasjonalgalleriet i 1907.

https://artsandculture.google.com/asset/view-near-prest%C3%B8/iAFmvo7LDYWkbg?hl=en&ms=%7B%22x%22%3A0.5%2C%22y%22%3A0.5%2C%22z%22%3A9.318370958342546%2C%22size%22%3A%7B%22width%22%3A1.7793884406156757%2C%22height%22%3A1.2375000000000003%7D%7D

J. C. Dahl: Fra Prestø 1816, olje på lerret 57x71. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Dette viktige bildet fra Dahls tid i København viser hvorledes studiet av natur og studiet av de gamle mestre gjensidig påvirket hverandre: det var kombinasjonen av disse to arbeidsmåter som etter hvert ledet frem til hans eget, selvstendige formspråk. Lange, s. 100.

Allerede på denne tiden ønsket J. C. Dahl med et slikt program å male sitt hjemlands ville og storslåtte natur.

Men han hadde den ikke for seg i det flate Danmark, og måtte male den slik han mente å huske den. Han skrev om sine vanskeligheter: Skade at her ingen Klipper og Vandfald er, men saa maa man hjelpe sig med Vand-Posten. Han malte et bilde med et vannfall som virket ganske kulisseaktig i 1812, som befinner seg i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, med tittel: Nordisk landskap med foss (inv.nr. 512, Bang 23). Men allerede samme år malte han et bilde med et vannfall: Norsk landskap, Rogna vannfall 1812, (Bang 24), som vi hadde for salg 30. mai 2002, kat.nr. 51. Her har han allerede løst oppgaven på en mer overbevisende måte:

Foto fra 2002-1, 51, s. 56 (Kolonihaven): Norsk landskap, Rogna vannfall 1812, olje på lerret 58x47, privat eie.

Skjønt heller ikke dette bildet kan sies å være ganske fritt for den uerfarne kunstners ubehjelpeligheter, er fossefallet ikke bare bedre fremstilt, men også langt mer overbevisende integrert i landskapet som helhet. Vi kan også legge merke til at maleren har fått et langt sikrere grep på fremstillingen av lys og atmosfæriske forhold. Staffasjen er denne gang hans egen og fremstilt med sjarm og fortellerglede. Malmanger, s. 61.

Antagelig er det Rognefossen som er ment, som ligger i Valdres, men uansett er det en foss Johan Christian Dahl, på det tidspunkt i 1812, ikke selv hadde sett, og som han antagelig heller ikke hadde sett avbildning av. Han kopierte gjerne bilder på denne tiden utført av andre kunstnere, som Jacob van Ruysdael eller Everdingen, i "nordisk" eller "norsk" karakter, men da var det nettopp en mer abstrakt landskapstype, og ikke et konkret landskap, som kunstneren hadde studert og kunnet stedsbestemme. Andre kunstnere som E. Pauelsen, C. A. Lorentzen eller Johannes Flintoe, som Dahl kunne se arbeider av, hadde ikke på denne tiden trengt så langt inn i landet på jakt etter den norske natur.

Dette skulle komme til å endre seg med tiden for Johan Christian Dahl. Etter studietiden i København fra 1811 til 1817 og etter dannelsesreisen i Italia i 1820-21, kom han til å slå seg ned i Dresden. Herfra foretok han i alt 5 reiser til sitt fedreland Norge, i 1826, 1834, 1839, 1844 og 1850.

Johan Christian Dahl kom til å fremstille norsk natur med overbevisende kraft under romantikken. Til de grader at han er blitt kalt norsk malerkunsts far.