Auksjon torsdag 8. juni 2023 kl 18:00
Backer, Harriet(1845-1932)
Kvalbein

Olje på lerret
38x55
Signert nede t.v.: Harriet Backer

Stedsbestemt nede t.v.: "Kvalbein"

Utstilt:

Harriet Backer og Kitty L. Kielland", Blaafarveværket 1983, kat.nr. , avbildet s. .

Vurdering
NOK 800 000–1 000 000USD 73 000–91 200EUR 68 000–85 000

Auksjonert torsdag 8. juni 2023 kl 18:00

Tilslag NOK 750 000

Harriet Backer, Kvalbein (1884)

Fra interiør til eksteriør

Harriet Backer (1845–1932) og Kitty Kielland (1843–1914) tilhører begge det som kan ansees som gullalderen i norsk kunsthistorie. Disse to kvinnene delte ikke bare karriereveien i livet, men var nære venner som periodevis både jobbet, bodde og reiste sammen. Vennskapet skulle inspirere til en helt ny motivgenre for interiørmaleren Harriet Backer.

Harriet Backer startet ved Eckersbergs malerskole i 1860–61, etter at familien hennes flyttet fra Holmestrand til Christiania. Familien var en kunstnerisk sådan, og Harriet reiste sammen med sin søster gjennom Europa for å oppleve kunsten på kontinentet, og for å male selv. Selv med denne kunnskapsrike bagasjen, var det først i en alder av 29 år at hun bestemte seg for å satse fullstendig på kunsten, og dermed bryte med konvensjoner og forventninger til hva en kvinne på denne tiden skulle ha av planer.

Omtrent samtidig hadde Hans Gude klart å overtale faren til Kitty Kielland til å gi henne muligheten til å følge hans kunstutdanning i Karlsruhe, hvor han underviste i landskapsmaleri. Kielland blir etterhvert Gudes privatelev, da kvinner fortsatt ikke hadde tilgang til den vanlige undervisningen. Undervisningen må sies å ha vært skjebnesvanger, tatt i betraktning Kiellands posisjon som norsk landskapsmaler, og da særlig i hennes behandling av Jærens utstrakte og flate topografi.

Med utdanning på agendaen, møttes Backer og Kielland for første gang i Larvik høsten 1874. De var begge på vei til Tyskland for å skaffe seg utdanning: Kielland på vei til Karlsruhe og Backer til Munchen. De utviklet umiddelbart et vennskap, og møttes igjen i Munchen påfølgende år, hvor de delte losji. Dette første samboerskapet ble begynnelsen på et samhold som skulle vare livet ut, kun avbrutt av noen korte perioder fra hverandre. Det er som deres felles valg av skjebne og brudd med konvensjoner i livet, trekker dem mot hverandre og mot likesinnede kunstnere i utlandet. Kvinnene blir etterhvert gode venner med Eilif Pettersen og Chr Meyer Ross. Spesielt Pettersen skulle få stor innflytelse på kvinnenes videre utdanning.

Vinteren 1878–79 oppholder Kielland og Backer seg i Paris sammen, hvor de deler studio og jobber intenst med blant annet aktstudier. Det harde arbeidet bærer frukter, og omsider får de begge tatt opp sine verk i Salongen. Salongen var på dette tidspunktet Paris´ mest prestisjefylte årlige utstilling. En slik anerkjennelse som veide ekstra mye, da juryen bestod av kunstnere og utstillingen var ment for å løfte frem samtidens kunst. Og kanskje er det gjennom kvinnenes bidrag til Salongen, at vi kan ane hvilke kunstneriske veier de kom til å gå videre. Kitty Kielland stilte med et landskapsmaleri fra Jæren og Harriet Backer med to interiører. Backer mottar æresprisen «Mention Honorable» for sitt arbeid Solitude (1878-1880).

Vennskapet kunstnerne mellom består, og fra 1881 oppholder de seg begge i Bretagne, hvor de dyrker sin genre på hver sin måte: Kitty med staffeliet utendørs i landskapet, og Backer med sine iscenesatte interiør. Selv i ytterpunktene av motiver, deler de en felles interesse for lys, luft og farger i maleriet. I Backers tilfelle trekker hun naturens lysfenomen inn i interiøret og utvikler det hun selv betraktet som «plein-air» i interiøret. Etter perioden i Bretagne, alternerer de mellom Paris om vinteren og Norge om sommeren frem til 1889, hvor de får det beste begge steder har å by på av omgivelser og impulser.

Sommeren 1884 tar Kielland med Backer hjem på besøk til Jæren. Det kan neppe ha vært muligheten til å male utendørsscenario som Kielland fristet med, da Backer skal ha vært lite interessert i å male motiv hun selv ikke kunne iscenesette. Trolig har Kielland klart å få med Backer til Jæren ved å invitere deres felles venn Eilif Pettersen med. Pettersen får etterhvert kalde føtter av Jærens forblåste vær og de trange boforholdene på gården Kvalbein. Han drar derfor videre til Færder, men Backer velger fortsatt å bli på Kvalbein med sin venninne denne sommeren. Her utforsker Backer både landskap og interiør, og foruten det vitale landskapsmaleriet Kvalbein (1884), maler Backer i alt fem malerier denne sommeren, hvorav En veverstue (1884). Motivet av det trange interiøret med en vevstol og gårdsfruen på Kvalheim gård som bader i lys, tas opp på Høstutstillingen samme år.

Det er altså det lange vennskapet med Kielland og hennes invitasjon til Jæren, som tryller frem de første landskapsmaleriene i Harriet Backers produksjon. Denne motivkretsen ser ut til å ha blitt et naturlig valg i disse omstendighetene, skjønt Backers hjemmekjære natur gjorde at hun valgte motiver som var like i nærheten av hvor hun befant seg. Mest av alt kan man bli imponert av Backers behandling av himmelen i Kvalbein. Til tross for å ha malt utelukkende interiører tidligere, kan man se hvordan hun overfører detaljrikdommen vi kjenner fra hennes interiør, til det eksteriøre miljøet. Men siden himmelen er noe unikt for landskapsmaleriet, må det ha utfordret Backer i arbeidet. Det kan derfor spekuleres i om hun kan ha fått veiledning av sine gode venninne Kielland til dette.

Landskapsmaleriene Backer fullfører denne sommeren på Jæren, bør sees i sammenheng med hva Kielland malte samtidig. Begge kvinnene jobbet sammen ute i friluft, og begge benyttet seg av Kvalbeins gårdstun som motiv. På mange måter kan man si at Backers Kvalbein rommer så mye mer enn et idyllisk scenario fra Jæren: maleriet viser hvordan hun utfordrer sine maleriske evner og bryter interiørets fire vegger, og omfavner himmelen. Det vitner også om to viktige bautaer i norsk kunsthistorie som brøt med det insentivet om at kvinner kun trengte dannelse og ikke utdannelse. Deres vennskap, utveksling av kunnskap og harde arbeid kan sies å akkumulere i dette Kvalbein fra sommeren 1884. I dette motivet manifesterer kanskje vår tids beste interiørmaler sitt talent som landskapsmaler, med det flate Jæren-landskapet og den mektige himmelen i skjønn forening.