Titlene gitt av Theodor Kittelsen til billedserien Tirilil-Tove:

1. Der fløi en Fugl over Granehei

2. Elgen kommer for Tørsten at slukke

3. Blege Taager vandrer over Vandet

4. Der ligger Tjærnet i Svartebudalen

5. Troldfuglen basker og slaaes derinde

6. Bamsen sover i Blaablyngen (kunstnerens barn greide ikke å si Blaabærlyngen, så det ble Blaab’lyngen)

7. Tolv Mand i Skoge

8. Op under Fjeldet toner en Lur

9. Tirilil Tove

10. Langt, langt borte i Skoge

11. Men fjernt og ensomt lyder Fuglens Sang

12. Det rusler og tusler rasler og tasler

LITTERATUR: Sidsel Helliesen: Th. Kittelsen, utstillingskatalog Blaafarveværket 1980.

Eli Ketilsson: Th. Kittelsen. Trollskap, Oslo 1993.

Holger Koefoed og Einar Økland: Th Kittelsen. Kjente og ukjente sider ved kunstneren, Oslo 1999.

Mette Tveiten: Naturpoesi, utstillingskatalog Th. Kittelsens hjem Lauvlia i Sigdal sommeren 2003.

Arnhild Skre: Th. Kittelsen. Askeladd og Troll, Oslo 2015.

Wikipedia.no; Nkl.no.

Det må sies å være en begivenhet når en komplett billedserie av Theodor Kittelsen kommer for salg.

Theodor Kittelsen fikk i oppdrag å lage en serie bilder for den berømte kunstsamleren Olaf Schou (1861-1925). Schou hadde antydet at han likte så godt Jomfruland-serien fra 1893, som han hadde kjøpt av Kittelsen og donert til Nasjonalgalleriet i 1894. Kittelsen hadde i den serien tegnet og malt landskapsbilder i en lyrisk realisme. Det var Kittelsen som naturlyriker på sitt beste. Kittelsen ville gjerne etterkomme Schous ønske, og det var ikke vanskelig for ham, for han sier selv at det var her hans hjertelag lå. Kittelsen skriver senere at «lignende emner som de nu til Schou er jo det jeg mest holder av selv».

Schou kom til å beholde billedserien med Tirilil-Tove, og den komplette serien har gått i arv i familien. Den har ikke vært fremme for salg før. Den har heller ikke vært utgitt i bokform.

For Kittelsen var det en velsignelse at Schou kom med denne bestillingen. Den store mesèn gjorde Kittelsen en tjeneste. Sent på høsten 1899 hadde Kittelsen flyttet med sin familie inn i sitt nye hjem på Lauvlia i Sigdal, og den pekuniære situasjonen var vanskelig. Men bortsett fra det, var tiden i Lauvlia, som det står i litteraturen, lykkelige år for familien, og for Kittelsen som kunstner var disse ti årene hans mest produktive periode. Blant annet ble seriene «Soria Moria Slot» og «Tirilill Tove» til her. Naturen i Sigdal ga inspirasjon til hans kjente og kjære lyriske naturskildringer, både sommer og vinter. Lauvlia ligger vakkert til ved vannet Soneren i Sigdal, med utsikt til Andersnatten, Båneberget, Eggedalsfjella og Norefjell. På Lauvlia hadde Kittelsen atelier med stort vindu mot utsikten til Soneren og Andersnatten.

Arnhild Skre skriver utfyllende om billedserien Tirilil-Tove blant annet:

Fra april 1900 arbeidet han inspirert og med voldsom fart. Schou skulle få noe særlig fint fordi han hadde gjort dem denne store tjenesten. S. 350.

Kittelsen fikk inspirasjon fra et nyromantisk dikt av Welhaven fra 1859, «Lokkende toner»:

Der fløi en Fugl over Granehei,
som synger forglemte Sange;
den lokked mig bort fra slagen Vei
og ind paa de skyggede Gange.
Jeg kom til skjulte Stier og Kjern.
hvor Elgene Tørsten slukke:
men Fuglesangen lød endnu fjern
som Nynn mellem Vindens Sukke:
Tirilil Tove
langt, langt bort i Skove.

Skre skriver videre og har med noe mer fra diktet:

Og bærer Stien end langt afvei,

det er dine egne Skove,

din egen Digter, som sang for dig

sit deilige «Tirililtove».

Høystemt og nasjonalromantisk var Welhavens dikt, men det bar også en særegen stemning i seg som fanget følelseskunstneren i Lauvlia. Den kom fra sagn og gjetervisen «Tirilil Tove» som Faye hadde samlet i 1830-årene. … Faye ga sagnet i sin bok tittelen «Tirrelil Tove og Tyvenborg». Opphavet var de tidene da det levde lovløse bander i skogene som røvet både gods og dyr. På Romerike hadde de laget seg en borg, og en gang røvet de gjeterjenta sammen med kubølingen. Denne jenta tjente på gården Oppen, der husbonden i sagnet het Tove, og det var en gløgg jente Tove hadde festet. Med neverluren sin forsøkte hun å varsle husbonden om de tolv mennene i skogen som hadde skamslått gjetergutten, hengt gjeterhunden, bundet bjellekua, stukket i hjel stuten og «Mei vil dem voldtae langt opunder Fjeldet i Skove». …

Med Schous bestilling benyttet Kittelsen sjansen og skapte en billedserie der han la inn både vemodsstemningen i Welhavens dikt, det svungent melodiøse i visen, og uhyggen som den brutale sagnfortellingen kunne skape i sjeler med åpenhet for slikt.

Ordene «Tirilil Tove» var rytmiske og vakre på en måte som dekket over det sagnet fra Ringerike fortalte om overgrep. Voldtektsfaren ble det «forglemte» i sangen, og heller ikke Kittelsen var eksplisitt om den, men i bildenes «undertekst» var røverbrutaliteten med.

Med tekstlinjene under bildene ivaretok Kittelsen både det illevarslende og den freden som omga dramaet.

Kittelsen la inn både vemod og idyll, men den dominerende stemningen i Kittelsens skogssyklus «Tirilil-Tove» var uhygge og det truende som gjorde gjeterjenta vettskremt.

Titlene til de tolv bildene hentet han dels fra Welhavens dikt, dels fra de ulike variantene av sagnet som han fant i Faye, men de fleste diktet han selv. S. 350-353.

I Tirilil-Tove får Kittelsen frem sin uforlignelige evne til å fremstille skoglandskap på en lyrisk og poetisk måte gjennom bilder og tekst. Det er som Helliesen sier vellykket når Kittelsen bruker en behersket koloritt og gir uttrykk for sin følsomhet for naturen i vare stemninger preget av skognaturens spesielle stillhet. S. 66.

Schou var begeistret for Tirilil-Tove. Han skrev til Kittelsen:

«Tirilil-Tove er en fint tænkt og fint følt serie af Tegninger. Der er virkelig mystikk og skovpoesi».

Senere i Kittelsens kunstneriske karriere kom naturgleden frem i en rikholdig mengde av akvareller, hvor han skildrer skog og sjø og fjell og dyreliv omkring seg med den vareste, letteste hånd. Tveiten.

Kittelsens verden besto jo ellers av skumle troll og den nifse nøkken fra eventyrene, som han hadde illustrert på mesterlig vis.

Arnhild Skre skriver i sitt etterord at hun i sitt ikongalleri over Kittelsens tegninger både har Smørbukk, Kvitebjørn kong Valemon og Soria Moria slott, som hun videre skriver:

… hans nøkker og troll ble dem som virkelig fantes der ute i skogen og tjernene. I dag setter jeg likevel de tre billedseriene hans høyest: «Jomfruland», «Svartedauen» og «Tirilil-Tove». S. 435.

Det er en dramatisk historie som ligger til grunn for serien. Som Koefoed/Økland skriver:

Det er på mange måter et litterært landskap vi møter i de tolv motivene i serien, selv om det bare er noen få med direkte referanser til folkevisen. Rene naturstemninger som er typisk for de uendelige store skogområder i omegnen, var det Kittelsen var ute etter i dette verket. … Han sto frem som ensomhetens og stillhetens poet i disse landskapene. S. 242-243.

I billedserien Tirilil-Tove er det romantiske, litterære og symbolistiske innslag som er karakteristiske for Kittelsen, men de er også, som det står i Nkl, tidstypiske.