For Harriet Backer ble årene som student i München, bestemmende både for hennes kunst og hennes vennskap. I et brev til Jens Thiis fra 1906, beskriver Backer årene fra 1874 til 1878 i München som de lykkeligste i hennes liv. Frem til dette tidspunktet hadde akademiet i Düsseldorf vært det naturlige valget for norske kunstnere som ville utdanne seg videre, frem til Norge fikk et eget kunstakademi i 1909. München ble derimot Backers destinasjon, og her møtte hun et yngre kull av norske malere, som Kitty Kielland, Eilif Peterssen, Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Christian Skredsvig og flere. Denne generasjonen dyrket et personlig blikk på kunsten, med et livlig fargesyn. Ifølge brevet til Thiis fant Backer, som i studieårene hadde rukket å bli 29 år, den nye generasjonen norske kunstnere mer passende til hennes eget temperament, enn de som studerte ved Düsseldorf-akademiet. München var også det riktige stedet å studere om man ikke dyrket landskapsmaleriet, slik det ble gjort i Düsseldorf. Siden Backer hadde konsentrert seg om portrett- og figur-maleriet, er det ingen tvil om at hun var kommet til riktig sted da hun begynte sine studier i München.

Ved akademiet i München jobbet Karl Theodor Piloty som professor fra 1856, til han tok over som direktør i 1874, samme år som Backer begynte sine studier i byen hos privatlærere. Akademiet tok ikke opp kvinnelige studenter, men byen hadde mange muligheter for private lærere som videreførte akademiets ideal. Piloty hadde stor innflytelse på det tyske historiemaleriet, og han innførte en særegen kombinasjon av pompøsitet og realisme. Det tradisjonelle historiemaleriet hadde hatt som overordnet mål å fremstille den historiske og moralske betydningen av hendelsen, fremfor å gjengi den korrekt. Historiemaleriet var under Pilotys innflytelse på vei til å bli som tidens genremaleri, hvor det personlige og subjektive ble fremhevet mer enn det allmenngyldige. Med søkelys på et realistisk formspråk, vokste München-skolen frem i spenningsfeltet mellom historisme og realisme. Med dette som en slags begrensning, valgte flere å dra videre fra München til Paris for nye impulser og holdninger til maleriets funksjon. For Backer ble München-skolen toneangivende for hennes kunst og fikk en varig virkning: hennes motiver forble nært opp til den realistiske stil, selv om man ser senere bruk av virkemidler som vi forbinder med den parisiske- og modernistiske skolen.

Backers første studietid i München var under Lambert Lindner, som hadde sin egen utdannelse fra München og var særlig dyktig på sjangermaleri og portrett. Undervisningen fant sted i samme bygg som Eilif Peterssen og Christian Ross hadde atelier, og alle disse tre ga Backer tilbakemelding og undervisning. Ifølge Backers egne brev fra perioden, strevde hun med å omfavne den «nye» malemåten som hun måtte tilegne seg. Backers tidligere undervisning i Bergsliens kvinneklasse hadde i større grad favorisert tegningen og en transparens i fargebruken. München-skolens søken etter et mer realistisk uttrykk krevde pastos maleteknikk.

For Backer ble møtet med den litterære og åndfulle kunsten som var populær blant kunstnere i München, mer viktig enn realismen. En figurstudie av Backer av en ung kvinne fra hennes første studieår, viser en forkjærlighet til Max Gretchens visuelle språk. Figurstudien Italienerinne er det eneste bevarte arbeidet fra Backers første studieår i München. Maleriet er det første maleriet som viser endringen som skjedde dette året, og hvordan hun løste overgangen til den pastose teknikken. Motivet viser en italienerinne sittende i halvfigur mot et landskap. Motivet har noen likhetstrekk med motivet av kniplersken som Backer hadde fullført et år tidligere hos Bergslien. Harriet noterte seg om møtet med modellen: «Nå har vi atter en italiensk modell, en nydelig napolitarinne i kostyme. Det er nokså morsomt å få sin italiensk oppfrisket, og denne er så snill og lett å komme ut av det med. Hun tigger ikke engang!»

Maleriet har en varm valør og viser virkelig Backers interesse for det åndelige og menneskelige i portretteringen av kvinnen. Klesdrakten, tamburinen og landskapet i bakgrunnen, kunne lett gitt maleriertet snev av etnisk pompøsitet eller karikering, men Backer evner å fange den unge kvinnens lengtende blikk. Backer formidler med dette kvinnens personlighet, og skaper et mulig felleskap med betrakteren. Hun er først og fremt en ung kvinne, dernest en italienerinne.

I Nasjonalmuseets samling finnes det som kan ha vært en studie av motivet, utført i blyant i en skissebok. Den gang skissen tilhørte Nasjonalgalleriets samling het den Studie av Italienerinne. I dag er studien registret som Studie av mann og kvinne (1877 og 1893), siden det foreligger to ulike motiver på samme side i skisseboken.

Les mer om Harriet Backers studietid i München:

Marit Lange, Harriet Backer (1995)